Skrevet av Maria LundbergUte er vårsolen på vei ned over byen. Inne i galleriet er bildene på god vei opp. Gallerist Mari-Ann Pedersen justerer de siste avgjørende millimeterne med lasermeter. Audestad og Winterstø Røthing tar seg en sigg. Om ikke lenge skal det skje.
Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing er ikke en veldig kjent duo. Hver for seg og sammen i andre sammenhenger er de imidlertid godt kjente punkter på henholdsvis fotokartet og rockeglobusen. Paal som etablert og premiert fotojournalist med hjerte for rock. Bråkerock. Terje som applaudert og spelemannsvinnende musiker i bandet Kaizers Orchestra, - med hjerte for fotografi. Feinschmeckerfotografi. Bråkete feinschmeckeri og to kamera. Og voilá så blir det duopremiere på galleri.
Det har blitt noen hundre mil de to etter hvert har tilbakelagt sammen, ute på eventyr. Paal har vært bandets faste fotograf siden 2002, og mange Kaizerfans og fotofans vil kjenne bildene hans fra den biografiske bandboken "Kontroll på kontinentet" som han ga ut i 2006 sammen med Jan Zahl. For den som får med seg Årets Bilde, vil også dokumentaren om Kaizer som tok pris i konkurransen i 2005/2006 være kjent.
Nå debuterer de to, Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing, på en ny og annerledes scene sammen. Og Oslos galleriscene er ingen spøk å debutere på for en som tok i sitt første digitale speilreflekskamera for kun et par snaue år siden, men kaizerkameraten Terje Winterstø Røthing er trygg i sin sak: - Da Paal først lanserte idéen om å lage en utstilling sammen, var jeg skeptisk. Men etter å ha latt det synke litt, bestemte jeg meg for å hoppe i det. Jeg har jo gjort mye annet som egentlig er mye skumlere enn dette!
Galleri MAP har lenge ønsket å få Audestad på veggen. Fotografen som til daglig er med på å gjør Aftenposten til en avis med et magasin som får oss til å se, var imidlertid nølende til tanken: - Jeg følte at bildene mine var litt oppbrukte, etter boken og alt det der, sier Paal. Så jeg hadde litt ulyst til å lage en utstilling. Men så begynte jo Terje å bli stadig mer interessert i fotografi og jeg så noen av bildene hans og skjønte etter hvert at her kunne det lages noe sammen. Så blei det sånn, et felles prosjekt.
Hadde det ikke vært for noen brynegutter som kom på at det hadde vært gøy å lage et bråkeband, hadde dette prosjektet aldri kommet på veggen i Galleri MAP. Og hadde det ikke vært for at dagbladfotografen Agnete Brun i 2002 tipset Kaizers om Paal Audestad til en jobb for et platecover, hadde det heller ikke blitt noe av denne utstillingen. Men fra den dagen den langbeinte, bustete fotografen Audestad landet i Sogndal med kamera ladet til opptak, har det vært ekte kjærlighet mellom Kaizers menn og Paals kamera.
Vi har alltid en seng til Paal, sier Terje og gliser godlynt til Paal. Få med at det er snakk om en egen seng altså, parerer Paal og vrir seg litt beskjedent i stolen han sitter i. For han vil ikke så veldig gjerne ha så mye preik om seg og sitt, og nå var det jo heller ikke sengelogistikken i Kaizers vi skulle snakke om. Men når det er sagt,- så sier det sitt at Paal Audestad har levd så tett på bandet og turnélivet, at han regnes som en del av crewet når de skal på tur. Egen dyne og pute i turnébussen, da er man en som telles med. Og det har kanskje gjort noe både med kvantitet og muligheten til kvalitet på Paals eksponeringer av kaizerlivet.
Og helt definitivt har det gjort noe med Terje Winterstø Røthings oppdagelse av det å fotografere: - Helt klart har Paals nærvær og arbeid som fotograf med oss som band vært en avgjørende faktor for at jeg selv begynte å virkelig få øynene opp for det å fotografere. Jeg er ellers egentlig ikke så opptatt av navn verken når det gjelder musikk eller fotografi, det er mer uttrykket og ikke navnet bak som interesserer meg. Jeg hører masse musikk, jeg ser enormt mye bilder, og så har jeg så klart sett alle bildene til Paal, og det har vært utrolig inspirerende. Og lærerikt! Terje fikk seg kamera og vi begynte å snakke teknikk og sånn, brukte tid mellom konsertene på den slags, og da var vi vel egentlig bare i gang, repliserer Paal.
Og nå henger de to rockehjertene side om side på veggen. Terje med sorte passepartout og Paal med hvite. Alt i sort-hvitt, med unntak av Paals pianobilde fra Tchjernobyl, - ikke fordi de to fotografene ikke ser bilder i farger, men fordi det nå bare ble sånn. Og som Paal sier, - da han startet, var det å kunne gjøre et prosjekt i sort-hvit en unik mulighet og noe annet enn hverdagen, hvor magasinene skal ha farge fra fotografene.
Terje Winterstø Røthing har brukt ventetiden på turnéene til å ta bilder. Det er mye ventetid. Det har blitt mange fine bilder av den slags tid for musikeren og fotografen. Som sier han har skjønt nå, at man faktisk kan ta bildene sine på alvor uten å være fagfotograf. Akkurat som det går an å drive seriøst med musikk uten å være musikkutdannet. En oppdagelse han er glad for.
De to kaizerkameratenes bilder utgjør en salig blanding i begrepets beste forstand. Paal sier gjerne om seg selv at han er en mann av få ord. Men bildene hans viser en evne til å mestre det komplekse på en forbløffende elegant måte. I det som må være kronen på kaotiske konsertsituasjoner og dét med et høykraftband som Kaizers, kommer han ut med finslepen kompleksitet. Armer og bein alle veier, men ikke et eneste element i veien. Alt stemmer. Lekende lett. Så sitter det også tungt på veggen. Og der Paal ofte er sammensatt og ofte i det store, bråkete bildet, er Terje renskåret og ned i det tette, nære, rene. Portretter tett på, enkle, sofistikerte linjer. Det er ikke bare musikk denne mannen kan. Og sammen er de to kamerakomponistene fine. Veldig fine. De har fått til en harmonisk, hemningsløs og stemningsfull totakt. Det er til å la seg forføre av.
Det er nærliggende å ville ty til musikken for å beskrive stemningen som preger helheten i denne utstillingen. Som en maj7 i tangotakt som ligger og dirrer. En deilig rik klang i seg selv, og fortsatt kan det komme mer, mye mer. Det håper jeg det gjør. Og det beste av alt for oss andre, bildene er til salgs, og det for svært overkommelige kroner. Det er ikke ofte jeg heier på den slags, men denne gangen gjør jeg et unntak: Løp og kjøp! For dette er bilder som står seg alene på veggen også uten Kaizers kompani.
Til Paal Audestad er det bare å si takk for at han bestemte seg for å la bildene glede publikum fra veggen til tross for at de ikke er nye. De tåler mer enn godt nok å henge der de gjør og er på ingen måte oppbrukte. Til Terje Winterstø Røthing er det bare å ta hatten av for en flott galleripremiere, - måtte han gi oss mange flere!
Galleri MAP, Tøyengata 32
Åpning kl 18.00.
http://www.galleri-map.no
Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing er ikke en veldig kjent duo. Hver for seg og sammen i andre sammenhenger er de imidlertid godt kjente punkter på henholdsvis fotokartet og rockeglobusen. Paal som etablert og premiert fotojournalist med hjerte for rock. Bråkerock. Terje som applaudert og spelemannsvinnende musiker i bandet Kaizers Orchestra, - med hjerte for fotografi. Feinschmeckerfotografi. Bråkete feinschmeckeri og to kamera. Og voilá så blir det duopremiere på galleri.
Det har blitt noen hundre mil de to etter hvert har tilbakelagt sammen, ute på eventyr. Paal har vært bandets faste fotograf siden 2002, og mange Kaizerfans og fotofans vil kjenne bildene hans fra den biografiske bandboken "Kontroll på kontinentet" som han ga ut i 2006 sammen med Jan Zahl. For den som får med seg Årets Bilde, vil også dokumentaren om Kaizer som tok pris i konkurransen i 2005/2006 være kjent.
Nå debuterer de to, Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing, på en ny og annerledes scene sammen. Og Oslos galleriscene er ingen spøk å debutere på for en som tok i sitt første digitale speilreflekskamera for kun et par snaue år siden, men kaizerkameraten Terje Winterstø Røthing er trygg i sin sak: - Da Paal først lanserte idéen om å lage en utstilling sammen, var jeg skeptisk. Men etter å ha latt det synke litt, bestemte jeg meg for å hoppe i det. Jeg har jo gjort mye annet som egentlig er mye skumlere enn dette!
Galleri MAP har lenge ønsket å få Audestad på veggen. Fotografen som til daglig er med på å gjør Aftenposten til en avis med et magasin som får oss til å se, var imidlertid nølende til tanken: - Jeg følte at bildene mine var litt oppbrukte, etter boken og alt det der, sier Paal. Så jeg hadde litt ulyst til å lage en utstilling. Men så begynte jo Terje å bli stadig mer interessert i fotografi og jeg så noen av bildene hans og skjønte etter hvert at her kunne det lages noe sammen. Så blei det sånn, et felles prosjekt.
Hadde det ikke vært for noen brynegutter som kom på at det hadde vært gøy å lage et bråkeband, hadde dette prosjektet aldri kommet på veggen i Galleri MAP. Og hadde det ikke vært for at dagbladfotografen Agnete Brun i 2002 tipset Kaizers om Paal Audestad til en jobb for et platecover, hadde det heller ikke blitt noe av denne utstillingen. Men fra den dagen den langbeinte, bustete fotografen Audestad landet i Sogndal med kamera ladet til opptak, har det vært ekte kjærlighet mellom Kaizers menn og Paals kamera.
Vi har alltid en seng til Paal, sier Terje og gliser godlynt til Paal. Få med at det er snakk om en egen seng altså, parerer Paal og vrir seg litt beskjedent i stolen han sitter i. For han vil ikke så veldig gjerne ha så mye preik om seg og sitt, og nå var det jo heller ikke sengelogistikken i Kaizers vi skulle snakke om. Men når det er sagt,- så sier det sitt at Paal Audestad har levd så tett på bandet og turnélivet, at han regnes som en del av crewet når de skal på tur. Egen dyne og pute i turnébussen, da er man en som telles med. Og det har kanskje gjort noe både med kvantitet og muligheten til kvalitet på Paals eksponeringer av kaizerlivet.
Og helt definitivt har det gjort noe med Terje Winterstø Røthings oppdagelse av det å fotografere: - Helt klart har Paals nærvær og arbeid som fotograf med oss som band vært en avgjørende faktor for at jeg selv begynte å virkelig få øynene opp for det å fotografere. Jeg er ellers egentlig ikke så opptatt av navn verken når det gjelder musikk eller fotografi, det er mer uttrykket og ikke navnet bak som interesserer meg. Jeg hører masse musikk, jeg ser enormt mye bilder, og så har jeg så klart sett alle bildene til Paal, og det har vært utrolig inspirerende. Og lærerikt! Terje fikk seg kamera og vi begynte å snakke teknikk og sånn, brukte tid mellom konsertene på den slags, og da var vi vel egentlig bare i gang, repliserer Paal.
Og nå henger de to rockehjertene side om side på veggen. Terje med sorte passepartout og Paal med hvite. Alt i sort-hvitt, med unntak av Paals pianobilde fra Tchjernobyl, - ikke fordi de to fotografene ikke ser bilder i farger, men fordi det nå bare ble sånn. Og som Paal sier, - da han startet, var det å kunne gjøre et prosjekt i sort-hvit en unik mulighet og noe annet enn hverdagen, hvor magasinene skal ha farge fra fotografene.
Terje Winterstø Røthing har brukt ventetiden på turnéene til å ta bilder. Det er mye ventetid. Det har blitt mange fine bilder av den slags tid for musikeren og fotografen. Som sier han har skjønt nå, at man faktisk kan ta bildene sine på alvor uten å være fagfotograf. Akkurat som det går an å drive seriøst med musikk uten å være musikkutdannet. En oppdagelse han er glad for.
De to kaizerkameratenes bilder utgjør en salig blanding i begrepets beste forstand. Paal sier gjerne om seg selv at han er en mann av få ord. Men bildene hans viser en evne til å mestre det komplekse på en forbløffende elegant måte. I det som må være kronen på kaotiske konsertsituasjoner og dét med et høykraftband som Kaizers, kommer han ut med finslepen kompleksitet. Armer og bein alle veier, men ikke et eneste element i veien. Alt stemmer. Lekende lett. Så sitter det også tungt på veggen. Og der Paal ofte er sammensatt og ofte i det store, bråkete bildet, er Terje renskåret og ned i det tette, nære, rene. Portretter tett på, enkle, sofistikerte linjer. Det er ikke bare musikk denne mannen kan. Og sammen er de to kamerakomponistene fine. Veldig fine. De har fått til en harmonisk, hemningsløs og stemningsfull totakt. Det er til å la seg forføre av.
Det er nærliggende å ville ty til musikken for å beskrive stemningen som preger helheten i denne utstillingen. Som en maj7 i tangotakt som ligger og dirrer. En deilig rik klang i seg selv, og fortsatt kan det komme mer, mye mer. Det håper jeg det gjør. Og det beste av alt for oss andre, bildene er til salgs, og det for svært overkommelige kroner. Det er ikke ofte jeg heier på den slags, men denne gangen gjør jeg et unntak: Løp og kjøp! For dette er bilder som står seg alene på veggen også uten Kaizers kompani.
Til Paal Audestad er det bare å si takk for at han bestemte seg for å la bildene glede publikum fra veggen til tross for at de ikke er nye. De tåler mer enn godt nok å henge der de gjør og er på ingen måte oppbrukte. Til Terje Winterstø Røthing er det bare å ta hatten av for en flott galleripremiere, - måtte han gi oss mange flere!
Galleri MAP, Tøyengata 32
Åpning kl 18.00.
http://www.galleri-map.no
Paal Audestad og Terje Winterstø Røthing er klar for galleripremiere.
Maria Lundberg.
Paal Audestad.
Paal Audestad.
Paal Audestad.
Terje Winterstø Røthing
Paal Audestad