Bekreftende fotobok om a-ha

Jeg har vokst opp med a-ha. Bandet har vært et stødig, og mer eller mindre dominerende element i mitt liv. Da jeg var liten og forelsket i Morten Harket, gikk med skinnreimer rundt håndleddene og sang på ”Take on me” etter kassetten jeg hadde fått av mamma og pappa, var tiden da bandet preget mitt liv mest. Etter den perioden har jeg mer eller mindre bevisst fulgt med på bandets utvikling.

Så; hva var mine forventninger til en fotobok om et så kjent motiv som a-ha? Å se bandets medlemmer iscenesatt i ukjente settinger? At fotografen skulle gi et innblikk i hva som foregikk bak scenen etter bandets utallige konserter? Jeg håpet vel å se noe jeg ikke hadde sett før.

Stian Andersens siste bokprosjekt åpnes av et fotografi som viser to bodygards på hver side av en døråpning som en rekke smilende jenter prøver å presse seg gjennom. Bildet etterfølges av bokens forord: ”Men in black – and white”, skrevet av Magne Furuholmen. Her skriver han om hva som skiller Andersens bok om a-ha fra alle de andre fotobøkene tidligere publisert om bandet, nemlig at ”Stian´s book is probably the one we ourselves would have created, had we been able to.” Boken representerer nettopp på hvilken måte bandet selv ønsker å bli fremstilt for fansen: mens de slapper av på hotellrommet med beina på bordet, sittende på hotellsenga med gitaren på fanget, ventende på flyplassen, på flyet, mens de blir intervjuet, mylderet av fans på konsertene osv osv.

Jeg savner Andersens tilstedeværelse i fotografiene. Utvalget av fotografier preges for mye av et ”flue på veggen”-blikk på bandet. Det kunne vært friskt å se fotografen gripe inn i bandets nøye planlagte selvfremstilling, rufse litt opp og utfordre vårt blikk på a-ha.

Da jeg anmeldte Stian Andersens bok om Turboneger, som ble lansert på Aschehoug i 2010, skrev jeg:
Det er ikke tvil om at Andersen er en pioner hva gjelder utviklingen av det norske rockefotografiet fra 1990-tallet og fremover. Han behersker det grove og kornete sort/hvitt konsertuttrykket like godt som de fargesterke og glossy bandportrettene. Det er her det geniale samarbeidet mellom Andersen og Turboneger får sitt utgangspunkt.

Andersen er en mester på dette fotografiske uttrykket, men det passer bedre i en bok om et band som Turboneger. Boken om a-ha er for all del en svært vakker produksjon, men samarbeidet mellom a-ha og Andersen blir mer bekreftende og selvsagt, enn nyskapende og overraskende.

A-ha er ikke en band som overrasker. Derfor var nok et ønske om å se noe jeg ikke har sett før, fåfengt i møtet med en fotobok om bandet. Men ønsket gjør seg desto mer gjeldende nettopp fordi den gjennomgående fotografiske presentasjonen av bandet alltid har vært så kontrollert og lik. Vi vet hva vi kommer til å se i et portrett av a-ha.

Det mest overraskende bildet i boken er kanskje det der Magne heller champagne i munnen til Morten. Portrettet av Morten med tunga ut av munnen – Kizz-style. Eller portrettene av bandets minst synlige figur, og derfor kanskje den meste spennende, Paul.

Stian Andersens bok om a-ha er en bekreftende og vakker produksjon uten mange overraskelser. Den utfordrer ikke mitt blikk på bandet, men som Furuholmen skriver i forordet: ”Through Stian`s lens there was something that gelled with our understanding of a-ha.” Produksjonen er en bok som bandet selv ville laget om seg selv, på godt og ondt.