Gi meg heller livet

"Usminka dokumentar om norske soldatveteraner", står det øverst på følgebrevet fra forlaget om boka til fotograf Håvard Bjelland og journalist og forfatter Bjørn Asle Nord.

"Over hundre tusen norske soldater har vært i utenlandstjeneste etter andre verdenskrig", står det videre. Og når det pågående oppdraget i Afghanistan avsluttes, vil Norge ha ti tusen nye norske veteraner. Hjemkomsten blir for mange begynnelsen på en personlig kamp de ikke har vært forberedt på. Fotografen og forfatteren har jobbet med denne dokumentaren – med dette såre og viktige temaet, i flere år.

Alt dette står å lese på et nøkternt, ubleket A-4ark fra forlaget. Til sist listes fakta om boken; Innbunden med halvbind i tekstil, råpapp og foliepreg i to fargar, 190x250 cm, 256 sider, nynorsk.

"Gi Meg Heller Livet". Jeg kjenner uroen i det jeg blar opp på det første bildet. Utfallende dobbeltoppslag. Uhygge. Ubehag. Mørke midt på dagen. En mannsskikkelse halvveis vendt fra oss, kledd i noe som gir assosiasjoner til feltklær, i en dyp granskog, norsk innlandsvinter og i det fjerne; en møtende bil. Gult gjenskinn av lave frontlys på mot den blåkvite vinterveien. En hund med defensivt kroppsspråk står vendt mot oss, i bånd ved siden av mannen, som om den værer fare og gjær seg klar til å enten angripe eller flykte.

Dette dystre bildet setter stemningen i boken, og det blir ikke stort lysere ettersom jeg blar meg gjennom de 256 sidene til Bjelland og Nord. Det vil si – ”blar” er ikke det jeg gjør. Jeg leser. Og jeg betrakter. Jeg leser og betrakter fordi dette er en bok hvor bilder og bokstaver gjør krav på å høre sammen. Historiene som er så levende fortalt gjennom Nord, er vevd sammen med bildene. Sammen forteller de om liv som tilsynelatende har mistet alle valører av lys. Seks år har det tatt fotografen og forfatteren å komme i havn med dette prosjektet - fra nølende start til ferdig, sterk bok.

Det er brutale fortellinger. Og der ordene slår mot meg og til sammen former ubeskrivelige tap, - tap av liv, tap av håp, tap av mening, tap av menneskelighet, tap av helse, tap av anstendighet, – der trer fotografiene til Håvard Bjelland frem; lavmælte, intense, nære og såre og blottet for nåde. Denne boken minner oss om at enkeltmenneskets lidelse aldri blir et relativt begrep. For den som sitter i et indre ørkesløst mørke er det mørkt, uansett tid, sted og rom.

Bildene til Håvard Bjelland bærer preg av at dette er en tematikk hvor fotografen har brukt lang tid på å jobbe seg inn til visuelle fortolkninger av tematikken. Fortettet, intimt, nærgående, men aldri påtrengende eller lemfeldig. Redigeringen gjennom boken fremstår som finstemt og svært bevisst. Dette er billedmessig ”show, don't tell ” dokumentarisme på sitt aller beste. Ingen som tar inn disse bildene, kan være i tvil om hva som er fortellingen. Dette er ensomme, kjempende mennesker. Som kom tilbake fra soldattjenesten ute som sønderrevne nervevrak. Mennesker som prøver så godt de kan, alt de er god for, å mestre den sivile hverdagen. Men det er ikke så lett, med posttraumatiske drønn som slår til når de minst venter det, og et offentlig hjelpeapparat som fullstendig svikter.

Det er ikke mange smil i boka, og det ene bildet med mest latter og smil i, det med veteranen som poserer med de prostituerte som jobber på baren han i dag driver i Thailand, det er nesten det bildet som får meg til å ville gråte aller mest. Det, og bildet av den nordnorske veteranen der han går gjennom gatene på hjemstedet sitt i Nordland, med purreløk i ryggsekken, hjemover for å lage suppe til middag. Alene, til seg selv. Han, som sier de ordene som har blitt til bokens tittel, når han forteller om kampen med det offentlige for å få krigsskadeerstatning for de psykiske skadene etter krigstjenesten. Det er ikke pengene han kjemper for, men verdigheten. Anerkjennelsen.

- Gi meg heller livet, sier han. Den usynlige bagasjen han bærer på, den som ikke får plass selv i den største ryggsekk, den er ikke til å fatte. Bjellands unike, poetiske portrett gjør at det eneste jeg ser, er dette usynlige. Og purreløkene eter seg samtidig inn i forestillingen, som et symbol på veteranens desperate forsøket på å hente seg tilbake til en normal hverdag. Jeg ser det for meg, hvordan han sitter der alene og spiser suppe. Alene og glemt og gjemt. Hvis han hadde visst hvordan det skulle bli å være veteran – om han hadde visst hvordan livet etter heltegjerningen skulle bli, hadde han da reist ut for å kjempe på vegne av demokratiet?

Dette er et av flere spørsmål som tvinger seg frem med denne boken. Noe handler åpenbart om kvalitetssikringen og utvelgelsen av hvem som reiser - noen skulle helt sikkert aldri vært soldater. Noe handler åpenbart om hvordan de norske soldatene som velges ut, forberedes før de skal ut i tjeneste i krigssoner. Mye handler også innlysende om den totalt sviktende oppfølgingen av de som vender hjem etter avsluttet tjeneste. Invalidiserte sjeler og kropper faller mellom alle offentlige hjelpestoler og overlates til seg selv, til selvmedisinering og alkohol. Det egentlige helte-eposet om samtidens norske veteraner får vi gjennom denne boken. Om hvordan de som hjemkomne blir en slags anti-helter i storsamfunnets øyne. Det er et epos som levner den norske stat og forsvaret minus i ære.

Gjennom bokens bilder og tekster får vi kjempe en liten flik av veteranenes kamp sammen med dem. Det er ingen lystig slagmark vi inviteres inn på, men det er like fullt en livsviktig mark å anerkjenne. For dem det gjelder, står det om livet. Og om bildene og boken i seg selv ikke er nok til å redde dem alle, er "Gi Meg Heller Livet" et bidrag som synliggjør og anerkjenner noen av disse skjebnene, og den fine linjen mellom liv og død, mellom helt og taper, mellom mening og mørke. Det blir betydningsløst å ha seiret på bortebane når prisen du betaler i ettertid, er å miste deg selv og alt det du levde for hjemme.

Det er umulig for meg å se disse bildene uten å tenke på prosjektet ”War Is Personal” av fotografen Eugene Richards, som handler om hjemvendte amerikanske krigsveteraner. Men der Richards bilder er mye mer deskriptive og klassisk fotojournalistiske i uttrykket, ligger Bjellands visuelle uttrykk i et mye mer abstrahert, symbolsk og poetisk grensesnitt. I denne sammenhengen fungerer denne formen godt – den forsterker og utfyller de fortellingene de står sammen med.

Det er mye gråt og fortvilelse i Gi Meg Heller Livet. Bildene er – symbolsk nok – ofte tatt i dunkle omgivelser. Noen ganger dystert. Det er et djervt valg av Bjelland å ikke ha falt for fristelsen til å ville pynte på eller glatte over elendigheten. Det er så mørkt som det kan bli. Bildene har en filmatisk kvalitet, dynamiske, de veves i en flyt med ordene. Så mørke, men likevel alltid med et streif av lys. Lengst der inne et sted blinker det i noen nesten usynlige høylys. Vi kan bare såvidt føle dem. Men de er der. Og det er det lyset som bærer både oss og bildene oppe, når det som sies blir for mørkt til å holde ut.

Nettopp derfor opplever jeg at Håvard Bjelland har funnet frem til en troverdig fortolkning av samtidens sanne helte-epos, gjennom sine bilder. Han gir mørket en strime av lys. Det føles feil å si at dette er en nydelig bok, fordi det er en så brutal bok, men likevel: Dette er et nydelig grusomt stykke bok, levert av en fotograf og en forfatter som gir oss sitt aller beste i det aller verste, og som også har sett verdien av å gå for et prosjekt som ingen kan stille seg likegyldige til. Et prosjekt som gjør en forskjell. Det er bare å si takk til Bjelland og Nord for et modig og nydelig stykke bok.

(Parallelt med utgivelsen denne boken har debatten om både svenske og danske krigsveteraner vært oppe i media i våre naboland. Situasjonen som skildres der er den samme som her. De psykiske skadene er omfattende, livskvaliteten er sterkt redusert. Det burde derfor ikke overraske om en skandinavisk oppfølger til Gi Meg Heller Livet er på trappene).