Kommentar av fotograf Paul Sigve Amundsen
Prosjektet «Rom 13» er igangsatt av Choice Hotels i forbindelse med byggingen av et påkostet hotell på Tjuvholmen i Oslo. Nok en gang vil Petter Stordalen vise samfunnsansvar mens markedsavdelingen gnir seg i hendene.
Choice får den kjente reklamefotografen Marcel Leliënhof med på laget og innleder et samarbeid med Oslo Røde Kors, og som vanlig stiller den ene kjente personen etter den andre opp. Intensjonen er jo god: Inntektene skal gå til et Røde Kors-prosjekt. Hvem kan si nei til et Røde Kors-prosjekt brolagt med gode intensjoner og hjertelag?
I åtte dager fotograferer Marcel Leliënhof 22 personer i et provisorisk hotellrom på Tjuvholmen. Prosjektet får mye omtale. Advokat Geir Lippestad styles med tidsriktige briller. Mia Gundersen poserer som en diva og sier til Se og Hør at fotograferingen var et helvete, og slik fortsetter omtalen av prosjektet: Det meste handler om kjendisene, fotografen og det nye hotellet.
På nettsiden til det nye hotellet er bildene til Marcel Leliënhof gitt stor plass på åpningssiden. Bildeserien fremstår som en del av markedsføringen av det nye hotellet. Temaet til bildeserien passer da også utmerket i profileringen av hotellet med det klingende navnet The Thief, som spiller på Tjuvholmens brokete, kriminelle fortid. Jeg begynner å lure på hvor veldedig dette prosjektet egentlig er.
Et sted bak staffasjen, langt bak de svulstige ideene og det stiliserte, iscenesatte bildespråket finnes noen personer som gir prosjektet legitimitet: Tre personer tilknyttet Røde Kors-prosjektet Nettverk etter soning blir også fotografert, på samme måte som kjendisene: Som teatralske karakterer i noe som aller mest ligner på en reklamekampanje for et hotell.
Hvorfor portretterer Marcel Leliënhof nitten personer uten direkte tilknytning til Røde Kors-prosjektet Nettverk etter soning? Hvorfor velger Leliënhof et konsept og formspråk som passer perfekt til markedsføringen av dette hotellet? Og hvorfor i all verden sier Leliënhof at han har fått frie tøyler når det skinner gjennom at hele prosjektet er gjort på Choice sine premisser?
Resultatet er Marcel Leliënhof uansett stolt over, virker det som ut fra de mange intervjuene med han om hvor krevende det var å fotografere så mange kjendiser i et så lite rom.
Jeg er mer skeptisk til det hele. Jeg mener Røde Kors utnyttes av en hotellkjede som vil vise samfunnsansvar og selge hotellrom, samtidig. Dette er kynisk markedsføring fordekt som et veldedig kunstprosjekt.
De tre personene tilknyttet Nettverk etter soning forsvinner fullstendig i et sammensurium av elleville ideer, fargerike kjoler og dyre dresser.
Nettverk etter soning sitter nok igjen med en del omtale og noen kroner på bankkontoen, men den store vinneren er definitivt Choice Hotels som får en pangstart på markedsføringen av sitt nye hotel. Og den dyktige reklamefotografen Marcel Leliënhof har nok økt markedsverdien betraktelig.
Bildene auksjoneres nå bort. Sett heller penger inn på en Røde Kors-konto og ta inn på et annet hotell.
Det stinker på rom 13.
Marcel med frie tøyler
Paul S. Amundsen
Prosjektet «Rom 13» er igangsatt av Choice Hotels i forbindelse med byggingen av et påkostet hotell på Tjuvholmen i Oslo. Nok en gang vil Petter Stordalen vise samfunnsansvar mens markedsavdelingen gnir seg i hendene.
Choice får den kjente reklamefotografen Marcel Leliënhof med på laget og innleder et samarbeid med Oslo Røde Kors, og som vanlig stiller den ene kjente personen etter den andre opp. Intensjonen er jo god: Inntektene skal gå til et Røde Kors-prosjekt. Hvem kan si nei til et Røde Kors-prosjekt brolagt med gode intensjoner og hjertelag?
I åtte dager fotograferer Marcel Leliënhof 22 personer i et provisorisk hotellrom på Tjuvholmen. Prosjektet får mye omtale. Advokat Geir Lippestad styles med tidsriktige briller. Mia Gundersen poserer som en diva og sier til Se og Hør at fotograferingen var et helvete, og slik fortsetter omtalen av prosjektet: Det meste handler om kjendisene, fotografen og det nye hotellet.
På nettsiden til det nye hotellet er bildene til Marcel Leliënhof gitt stor plass på åpningssiden. Bildeserien fremstår som en del av markedsføringen av det nye hotellet. Temaet til bildeserien passer da også utmerket i profileringen av hotellet med det klingende navnet The Thief, som spiller på Tjuvholmens brokete, kriminelle fortid. Jeg begynner å lure på hvor veldedig dette prosjektet egentlig er.
Et sted bak staffasjen, langt bak de svulstige ideene og det stiliserte, iscenesatte bildespråket finnes noen personer som gir prosjektet legitimitet: Tre personer tilknyttet Røde Kors-prosjektet Nettverk etter soning blir også fotografert, på samme måte som kjendisene: Som teatralske karakterer i noe som aller mest ligner på en reklamekampanje for et hotell.
Hvorfor portretterer Marcel Leliënhof nitten personer uten direkte tilknytning til Røde Kors-prosjektet Nettverk etter soning? Hvorfor velger Leliënhof et konsept og formspråk som passer perfekt til markedsføringen av dette hotellet? Og hvorfor i all verden sier Leliënhof at han har fått frie tøyler når det skinner gjennom at hele prosjektet er gjort på Choice sine premisser?
Resultatet er Marcel Leliënhof uansett stolt over, virker det som ut fra de mange intervjuene med han om hvor krevende det var å fotografere så mange kjendiser i et så lite rom.
Jeg er mer skeptisk til det hele. Jeg mener Røde Kors utnyttes av en hotellkjede som vil vise samfunnsansvar og selge hotellrom, samtidig. Dette er kynisk markedsføring fordekt som et veldedig kunstprosjekt.
De tre personene tilknyttet Nettverk etter soning forsvinner fullstendig i et sammensurium av elleville ideer, fargerike kjoler og dyre dresser.
Nettverk etter soning sitter nok igjen med en del omtale og noen kroner på bankkontoen, men den store vinneren er definitivt Choice Hotels som får en pangstart på markedsføringen av sitt nye hotel. Og den dyktige reklamefotografen Marcel Leliënhof har nok økt markedsverdien betraktelig.
Bildene auksjoneres nå bort. Sett heller penger inn på en Røde Kors-konto og ta inn på et annet hotell.
Det stinker på rom 13.
Marcel med frie tøyler
Paul S. Amundsen
www.thethief.com
Når det gjelder etiske kjøreregler for redaksjonen, så følger vi de vanlige etiske retningslinjer for norsk presse. Om noen mener vi bryter disse er det selvfølgelig fritt frem til å klage oss inn for PFU eller å ta det opp med oss først.
Når det gjelder Lelienhofs tilknytning til Canon burde det ha kommet frem i den første publiserte utgaven av artikkelen. Det var en glipp fra min side, men er nå rettet opp.
Når det gjelder journalistisk tradisjon, så er vårt ønske å ha en fot godt plantet i tradisjonen, men også være med på (med den andre foten) utviklingen og alle nye veier journalistikken har tatt og vil ta i den nye digitale verdenen.
Nederst i innlegget ditt linker du til en kurs/workshop-tekst i foto.nos oversikt over kurs og workshops. Det er ikke en redaksjonell sak. Det er en tjeneste til alle som holder kurs, workshops eller fotosafarier. Og det er en tjeneste til våre medlemmer. Jeg ser at dette blir uklart om man for eksempel googler seg frem til en av disse ?sakene? og at det kan forveksles med en vanlig redaksjonell sak, i alle fall om man ikke leser byline. Der bør vi finne en løsning, for eksempel den samme som vi har med merking av vanlige pressemeldinger
Frank Hesjedal
Redaktør foto.no
Jeg hadde jo aldri fått det med meg uten denne linken.
En "God Sak" som Røde Kors har blitt utnyttet av den "onde" hotellkjeden Choice med Marcel Leliënhof som dirigent.
Paul Sigve Amundsen refererer til denne reklameeffekten som hotellkjeden her har hatt og skriver bla.: "På nettsiden til det nye hotellet er bildene til Marcel Leliënhof gitt stor plass på åpningssiden. Bildeserien fremstår som en del av markedsføringen av det nye hotellet"
Han kaller det sågar: "kynisk markedsføring"
Mye fokus her på markedsførings effekten til hotellet som "alle" virker til å være enig om er forkastelige greier.
Jeg har ennå igjen å finne denne siden.
Den eksisterer nok, jeg har søkt, men finner den ikke.
Og da tviler jeg på den har som formål å ha den helt store reklameeffekten for kjeden.
Og hvordan det skal gi dem en "pangstart på markedsføringen av sitt nye hotel" er for meg ubegripelig når jeg ikke finner den.
-----------------------
Men uansett størrelse av markedsføringseffekten, så ser jeg ikke problemstillingen.
Hvis Prosjektet «Rom 13» har vært en suksess for Røde Kors, og samtidig kan bli brukt og vist i forbindelse med markedsføring for hotellet.
Taper noen på det?
Har Røde Kors blitt brukt, og taper på det?
Jeg tror ikke det.
Det bidrar vel heller til å ytterligere markedføre Prosjektet «Rom 13» for Røde Kors, i tillegg til dette hotellet?
At et selskap som Choice i dette tilfellet får en viss markedsføringseffekt igjen fra å støtte et prosjekt fra en organisasjon er ikke nyheter.
Det er vel mer vanlig praksis, enn uvanlig praksis?
Man driver business her. Choice, Marcel Leliënhof OG Røde Kors.
Er det moralsk forkastelig å drive business?
Til Slutt til Paul Sigve Amundsen:
Å i det hele tatt trekke inn, og kommentere bildene som omhandler de tre personene tilknyttet Nettverk etter soning på en slik måte er langt under betestedet.
Du må tenke over hvem det faktisk er du er ute etter, når du skriver
Vidar K.
Frank
Redaktør foto.no
Mener du at Røde Kors skal legge seg flate og være bunnløst takknemlig for oppmerksomheten?Hvorfor tror du at noen vil bruke merkevaren Røde kors? Jeg tror det er fordi den oppfattes som ideell og at de gir til andre uten agenda. Dvs positivt. Og at de (intressentene) gjerne vil forbindes med dette. Hvorfor stiller så Røde kors opp med navnet og merkevaren sin her? Fordi de er takknemlig for oppmerksomhet, uansett kontekst? Jeg skal ikke svare på vegne av Røde kors, men jeg tillater meg å tvile på at de er så desperate som du muligens antyder eller mener de burde være.
Fotografen er kjent,javel det er vel nødvendigvis ikke det samme som dyktig? Det er subjektivt, eller releant dog kan media opptredener / synlighet telles. Videre er vel fotografens dyktighet eller ikke uvesentlig for saken her! Dvs bruk av røde kors sitt varemerke.
Min mening er at dette på lengre sikt ikke er bra for varemerket røde kors! Dvs det undergraver hva røde kors står for! (ihvertfall for min del)
Den opprinnelige redaksjonelle saken foto.no presenterte, føyde seg inn i rekken av «lettvint presentasjon». De består som regel av at en redaktør eller medarbeider bruker et spørsmål-svar-skjema og publiserer resultatet. Intervjuet med Marcel Leliënhof bar selvsagt preg av at dette skulle være et trivelig og enkelt intervju.
Kritikken kom raskt.
Nok en gang; mye tull og tøys i Norsk fotografi om dagen! Ting skal liksom være så "spesielt", skrev Patrick P. I kommentarfeltet.
Marcel Leliënhof regner jeg med svarte på spørsmålene han fikk etter beste evne. Jeg ser heller ikke at han har noen plikt til å redegjøre for hva som er «planen» bak bok og utgivelse. Jeg tror ikke noen forventer at en kommersiell fotograf skal frasi seg et oppdrag fordi Petter Stordalens Choice står bak, at det er en publisitetsagenda i bunn. Heller ikke forventes det at Marcel Leliënhof skal uoppfordret presse inn i intervjuet hvilke bindinger han har til ulike aktører.
I denne sammenheng er foto.no medieaktøren som skal publisere intervju og beskrivelse av prosjektet. Det er foto.no som avgjør hvordan et slik intervju skal fremstå i publisert versjon.
Ene og alene.
Et kjapt nettsøk på Marcel Leliënhof og produsenten Canon i samme setning, avslører at Leliënhof er Canon-ambassadør. Derfor faller det naturlig for Leliënhof at sponsoren blir nevnt i saken. Det som ikke passer seg i en redaksjonell sammenheng, er at foto.no i både mellomtittel og avsnitt før sitat tar sats og redegjør for utstyrsbruk, uten å nevne bindingene.
Jeg sakser:
«Et rom, et kamera, et objektiv
Alle bildene ble tatt inne i det samme 30kvm store rommet, bygget for anledningen, med en Canon 1Ds Mk III og et 45mm tilt-shift objektiv.
- Dette er et objektiv jeg bruker mye, for det gir meg muligheten til å styre hvilke deler av bildet som er i fokus, forteller Leliënhof, som fikk full kunstnerisk frihet under fotograferingen. Dette er noe han satte stor pris på.»
Mulig journalist og redaktør ikke ante bindingene, at Canon på sine nettsider har gitt Leliënhof den pompøse tittelen Canon Master. At Leliënhof mest sannsynlig i sin kontrakt med Canon, har nedfelt at han skal promotere Canon ved de rette anledningene.
Så kritikken om at det foregår mye tull i norsk fotografi, hadde kanskje tonet seg anderledes om den redaksjonelle saken var utformet mer i tråd med både redaktørplakat og journalistisk tradisjon.
Men kort tid etter den tidligere nevnte kritikk fra Patrick P. Skjer det noe uventet. Marcel Leliënhof velger å melde seg på debatten med følgende replikk:
Kan du utdype det utsagnet en smule? Det at noe er "spesiellt" er vel ikke et problem, og har du så stor greie på fotografi at du er talsmann for hva som er godt og dårlig foto her til lands?, skriver Leliënhof.
Ikke hadde Patrick P hevdet at bildene var dårlige eller gode. Han hadde en mening om at det var mye tull i norsk fotografi. Svaret til Leliënhof er utformet som et undervisningseksemplar i hersketeknikk. Ovenifra og ned og insinuerer at vedkommende som kommer med kritikk er den som forsøker å heve seg over all kunnskap og viten.
Omtrent som Gro Harlem Bruntland og Egil Drillo Olsen i sine beste dager. Da de var meningsterrorister. De som sa seg uenige med dem, var uvitende og dumme i forhold til tema.
Jeg tror ikke det foregår mer tull i norsk fotografi enn det gjør i andre utøvende bransjer i Norge.
Derfor er det bra at foto.no slipper til Paul S. Amundsen og hans kommentar.
Men igjen vil jeg påpeke, at uansett hvor mange merkelige oppdrag norske fotograferer velger å ta på seg, er det et redaksjonelt valg å publisere en egen sak om temaet.
Det er et redaktørvalg å velge hvem som skal skrive de redaksjonelle sakene. Slik som denne:
http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=44696