Etter hvert som jeg mer og mer har sunket ned i fotograferingens mysterier, er jeg samtidig også blitt mer og mer interessert i de tekniske og teknologiske aspektene, både ved kameraer, objektiver og programvare.

Samtidig er jeg blitt klar over at fotointeressen kan gi meg annet utkomme enn bilder. Jeg er i løpet av de siste årene blitt mer opptatt av hvordan visuell kommunikasjon fungerer. Jeg har i løpet av samme tidsrom forsøkt å utvide min forståelse for komposisjon og billedforståelse. Jeg er også blitt mer oppmerksom på fotografiets betydning, både når det gjelder historiefortelling og nyhetsformidling.

Bortsett fra de første artiklene i Skråblikkserien (som ble kalt "Test"), er alle Skråblikkene etter hvert bygget opp rundt samme layout og delt inn i de samme kapitlene. Jeg ønsker imidlertid å gjøre en liten justering når det gjelder hva som vektlegges i kapittel fire i Skråblikkserien, og er kommet til at dette kapittelet (som så langt er blitt kalt "Filkvalitet") fra nå av skal døpes om til "Fotografisk resultat".

Det er to grunner til denne endringene av kapittelnavn:

For det første har jeg publisert flere artikler som (sett under ett) både gir en generell gjennomgang av innstillingsmulighetene man har i kameraet og objektivet og en mer spesifikk innsikt i hvordan jeg eksponerer og fremkaller når jeg jobber med RAW-filer.

"Den fotografiske verktøykassen": http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=43380
"Oppskarping og oppløsning": http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=42642
"Eksponering til RAW": http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=41506
"Fra RAW til sort/hvitt": http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=42512)

For det andre (og dette er den viktigste grunnen) synes jeg det i de aller fleste diskusjoner om nye kameraer i alt for stor grad er fokus på kvaliteten på høy-ISO-filer mens andre, vesentlig viktigere faktorer for det fotografiske resultatet enten overses eller underkommuniseres.

Det florerer av kamera-"tester" som viser 100 %-utsnitt av høy-ISO-opptak av bokhyller og teglsteinsmurer og det finnes et uttall av 100%-utsnitt av kvister og greiner som viser crop-potensialet i både 16 Mp, 24 Mp og 36 Mp-filer. Dessuten finnes det et nærmest ubegrenset utvalg eksempler som viser 100 %-utsnitt av ytterste hjørne i motivet for å vise kromatisk abberasjon og softing ved åpen blender. Alt dette er i og for seg interessant nok, men det sier svært lite om hvordan et kamera i kombinasjon med et objektiv kan inngå i den fotografiske tankegangen og arbeidsflyten til den som bruker utstyret.

Satt på spissen: Det er en voldsom, og nærmest altomfattende, interesse for megapiksler og støyprestasjoner ved astronomiske ISO-verdier for tiden. Hvilket beskjæringspotensial 16 Mp gir og hvordan kornstrukturen er på plusskompenserte kontra minuskompenserte ISO12800-opptak har (i visse sammenhenger) en viss relevans å diskutere - konferer "Null syv": http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=43895 , men jeg må innrømme at jeg (etter hvert) er blitt vesentlig mer interessert i å analysere hva mulighetene og begrensningene til 18-55 mm f/3,5-5,6-objektiv gjør med min fotografiske tankegang når jeg bruker et kamera som K-30.

Kort sagt: I dette kapitelet kommer jeg mer og mer å stille meg selv for hogg gjennom å blottlegge mine fotografiske evner når de brukes i relasjon til det utstyret jeg har til rådighet, presentert som fotografiske resultater.

Som sagt så selges K-30 i sett sammen med kit-zoomen. La meg derfor gjøre noen refleksjoner rundt kit-zoomens gestalt:

På tross av at dette objektivet er bygget hovedsaklig i plast virker det likevel relativt solid, og den manuelle betjeningen av zoom og fokus virker overraskende presis og fast i fisken. Ulikt objektivet som følger med Canons rimelige modeller så roterer ikke frontlinsen når fokus endres. Dette er en stor fordel hvis man ønsker å benytte polarisasjonsfilter.

Å tilby 18-55mm f/3,5-5,6 nærmest som standardobjektiv er blitt en helt vanlig regel hos alle kameraprodusentene. Disse zoomene koster et sted mellom 1.000,- og 2.000,- når de kjøpes separat, men jeg har sett at de inkluderes for bare noen hundrelapper ekstra hvis man kjøper det sammen med et kamerahus. Dette er også tilfelle når man kjøper K-30.

En 18-55mm zoom gir tilgang til de mest vanlige bildevinklene, dermed har man en moderat vidvinkel, et såkalt normalobjektiv og en moderat televinkel i ett og samme objektiv. I forhold til prisen er disse rimelige objektivene ofte forbausende bra, rent optisk. De er selvsagt ikke blant de skarpeste knivene i skuffen, men de leverer likevel fra seg en oppløsningskvalitet som er brukbar til relativt store forstørrelser, spesielt hvis de blendes ned et trinn eller (aller helst) to.

Når jeg bruker objektivet har jeg en tendens til å la den stå på f/5,6 fordi jeg synes at dette gir med den dybdeskarpheten jeg trenger i den vide enden, samtidig som jeg sikrer kort lukkertid i den trange enden. Normalt har jeg opplevd at dette har gitt meg tilstrekkelig optisk skarphet sammen med de objektivene jeg pleier å bruke.

Men etter hvert som jeg går tilbake og studerer K-30-opptakene, oppdager jeg at en forbausende stor andel fremstår som mer eller mindre uskarpe. Mange av opptakene dette gjelder er tatt med bildestabilisator innkoblet, relativt korte lukkertider og på sedate ISO-verdier. Dette tror jeg derfor må skyldes at objektivet ikke er skarpt på åpen blender, og at det derfor må blendes ned både ett og to hakk (spesielt på lengste brennvidde) for å yte "sånn noenlunde". Jeg kan ikke huske samme observasjon da jeg brukte et annet eksemplar av samme objektiv sammen med Pentax K-7, så det er mulig jeg har brukt et "mandagseksemplar". Samtidig er det en indikasjon på at mer lyssterk fastoptikk antakelig ville passet bedre med kameraets oppløsningspotensial.

Forskjellen i dybdeskarphet fra f/5,6 til f/4,0 er mulig å observere, men forskjellen er ikke spesielt tydelig. Forskjellen i dybdeskarphet mellom f/2,8 og f/2,0 er imidlertid betydelig mer distinkt, på tross av at også dette er kun en endring på et blendertrinn. Dermed er det lett å forstå at forskjellen mellom f/5,6 og f/2,0 er enda tydeligere.

Når dybdeskarpheten kun er noen få centimeter (kun noen millimeter hvis motivavstanden er tilstrekkelig liten), er overgangen skarpt/uskarpt lett gjenkjennelig (for å si det litt uakademisk). Min erfaring er at det er først når største blender er f/2,8 eller større at man får full glede av å se hvordan skarphetsplanet vandrer gjennom motivet ved justering av fokus. Ønsker man å utnytte effekten av liten dybdeskarphet, kommer man altså ikke utenom å bruke et lyssterkt objektiv.

Objektivets lysstyrke influerer også direkte på hvor lys søkeren er. f/2,0 slipper gjennom tre trinn mer lys enn f/5,6. Og tre trinn tilsvarer åtte ganger mer lys. En f/2,0-søker er altså åtte ganger så lys som en f/5,6-søker.

Øyet har en imponerende evne til å jevne ut og kompensere for ulik lysstyrke. Hvis man ser gjennom en f/5,6-søker og en f/2,0-søker en solskinnsdag vil man derfor ikke oppleve forskjellen som særlig stor fordi øyet i relativt stor grad klarer å kompensere. Men forsøker man det samme i skumringen eller innendørs, vil forskjellen være mer åpenbar fordi øyets evne til å registrere lys da er ned mot sitt nedre nivå.

En mørk søker vil også oppleves mindre kontrastrik på grunn av øyets følsomhetsregister. Man har altså mest glede av lysstyrken av et f/2,0-objektiv når man trenger det mest: I mørke situasjoner. Og fordi også skarphetsplanet er minimalt, kan man relativt presist sette (og/eller kontrollere) fokus med et f/2,0-objektiv der man vil slite hvis lysstyrken er f/4,0 eller f/5,6.

Fordi zoom etter hvert er blitt så vanlig, hører jeg ofte at mange velger å bruke zoom fordi det er "så fleksibelt". Å kunne variere bildevinkel uten å måtte bytte objektiv er noe nær et absolutt krav. Dette er selvsagt et plausibelt argument, og mange vil derfor konkludere med at fast optikk er en lite fleksibel utrusting. Men er nå en lyssvak zoom mer fleksibelt enn to lyssterke fastobjektiver?

Svaret på spørsmålet er - i beste fall - ikke entydig. Dette med "fleksibilitet" er (når det kommer til stykke) nemlig ikke så enkelt som mange synes å tro. Til syvende og sist er det et valg som må basere seg på personlige preferanser og prioriteringer. Jeg har brukt mange ulike kit-objektiver fra mange ulike produsenter, og for meg er det manglende lysstyrke som er den største innvendingen mot dette objektivkonseptet.

God lysstyrke er derfor det viktigste argumentet for å velge faste brennvidder framfor zoom. Manglende lysstyrke gjør faktisk at disse objektivene har et begrenset fotografisk potensial. Lysstyrke betyr dermed i seg selv en fleksibilitet som (for undertegnede) ofte er å fortrekke fremfor muligheten til å variere brennvidden. Faste brennvidder kan dermed omtales som fleksible fordi de gir et større bruksområde gjennom et utvidet fotografisk spillerom.

Det som er viktig å huske på, er at største blender ALLTID brukes når vi ser i søkeren. Da er søkerens "lyshet" definer, og da er minste tilgjengelige dybdeskarphet for skarphetsplanet definert. Dette er hovedgrunnen til at jeg foretrekker lyssterke, faste objektiver.

At man har f/2,0 betyr ikke at man kun bruker denne blenderen ved alle opptak. Ofte vil man velge en eksponering som betyr en viss nedblending, både for å få økt dybdeskarphet, for å sikre optimal skarphet og for å kompensere for en eventuell upresis plassering av fokus. Men f/2,0 betyr at man har muligheten for å velge denne blenderen i de situasjonene det (av en eller annen grunn) er ønskelig. Det er fleksibilitet for meg.

Selv om Pentax har økt antall piksler fra 14 Mp (K-7) til 16 Mp (K-30), ligger Pentax sine kameraer ironisk nok i det nedre sjiktet når det gjelder oppløsning. Personlig mener jeg imidlertid at 16 Mp er tilstrekkelig til det aller meste, og når det gjelder selve det fotografiske resultatet er valg av optikk og bevisst bruk av kompositoriske virkemidler vesentlig viktigere enn kameraets beskaffenhet og bildebrikkens oppløsning. Derfor mener jeg at K-30 også oppløsningsmessig holder godt følge med det meste i 15x23mm-klassen.

Av og til blir vi alle svært interessert i hva som skiller de ulike kamerahusene. Men det er (når det kommer til stykket) objektivet som er den viktigste faktoren når vi fotograferer og det kan ha både betraktelig større og mer direkte innflytelse på bildets kvaliteter. Det må god optikk til for å løfte et kamera opp fra å fremstå som ordinært til å bli et fotografisk redskap. Jeg mener derfor at det kan være fornuftig å kjøpe et dyrere objektiv og et rimeligere kamera enn man først har tenk seg hvis man har et begrenset budsjett.

Jeg synes derfor K-30 fortjener å brukes sammen med optikk som er mer fleksibelt, fotografisk sett. Det som kan gjøre K-30 til et fullblods kamera er å velge kvalitetsoptikk i stedet for kit-zoomen (som først og fremst lysstyrkemessig kommer til kort). Selv om ikke Pentax har det samme overveldende utvalget av tilleggsutstyr, samme antall zoomobjektiver eller samme imponerende teleobjektiv som Nikon og Canon, er det likevel ett moment som jeg mener er verd å merke seg: K-30 har tilgang på noen ekstraordinært kompakte, faste Pentax-objektiver. Slik sett fremstår ikke bare trioen 21/3,2 + 40/2,8 + 70/2,4 som fristende, men som K-30 sine beste samarbeidspartnere.

Nå er ikke den ovenfor nevnte pannekaketrioen spesielt lyssterke. De er derimot usedvanlig små og lette, dermed blir deres fremste fortrinn at de både er kompakte i forhold til kit-zoomen og kompakte i forhold til tilsvarende objektiver fra andre produsenter. Dessuten synes jeg en 70mm f/2,4 er et vesentlig mer egnet objektiv for portrettfotografering og å fotografere detaljer i omgivelsene enn zoomen innstilt på 55mm og f/5,6.

Beklageligvis fikk jeg (av ulike grunner) ikke testet ut K-30 med Pentax sine kompakte objektiver i denne runden. Jeg har imidlertid brukt både 15/4,0 og 40/2,8 sammen med K-7 , og inntrykket var overveiende positivt.

Skråblikk K-7: http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=42912

Jeg antydet innledningsvis at jeg ikke skulle være fokusert på filteknisk kvalitet, men jeg innrømmer det gladelig: K-30 imponerer også på dette punktet. Filkvaliteten er flott gjennom hele registeret, men det er tydelig at det skjer noe med filkvaliteten fra ISO1600 til ISO3200. Det gir seg til kjenne ved at detaljoppløsningen svinner hen, selv om kornstrukturen i og for seg ikke blir påtrengende.

Bortsett fra første, tredje og siste bilde er alle de øvrige bildene (i dette kapittelet) tatt på ISO6400 eller ISO12800. Etter mine vurderinger gir ISO6400 forbausende brukbare resultater, det er først ved ISO12800 at argumentasjonen "bedre med et kornet bilde enn ikke noe bilde i det hele tatt" må tas i bruk.

For sammenligningens skyld tar jeg med et ISO100-opptak (tatt midt på dagen) med omtrent samme motivutsnitt. Lav-ISO-filene fra dette kameraet har en imponerende dynamikk, og er derfor en fryd å vri og vrenge på i RAW-fremkalleren.