Galina Manikova

Jeg treffer Galina for en god prat og sterk tyrkisk kaffe i hennes atelier på Apenes i Horten. Hun er bekymret for om jeg ikke liker kaffen og byr meg gjerne på en annen type om jeg vil. Hunden Pushkin hopper opp i fanget hennes og ønsker å være midtpunktet. Seinere i intervjuet slår det meg at den varme og gjestfrie damen jeg opplever står i sterk kontrast med de kraftige kruttsalvene hun kommer med mot det norske kunstmiljøet. Hun forteller meg om diverse episoder fra barne- og ungdomstid som har påvirket henne senere i livet.

Prosjektserien om murer
Identitet, selvgranskning, gjennomsiktige materialer og illusjoner av rom er temaer som går igjen i Galinas kunstneriske prosjekter. ”Den Kinesiske Muren” er den tredje utstillingen i hennes prosjektserie om murer.

- Det hele begynte med en utstilling på Haa gamle prestegaard i 2004. Da tok jeg bilder av de vakreste gjerdene på Jæren og laget en installasjon av gjennomsiktige bilder på pleksiglass i store formater. Neste utstilling var på Fotografiens hus i Oslo og het ”Walls”. Til utstillingen lagde jeg nye gjerder som besto av papirsteiner dekket med avslag på forskjellige søknader. Dette fungerte som et symbol på murer som omringer meg i Norge, forteller Galina.

Neste utstilling
ble til under et opphold i Kina i fjor. Her har hun overført portretter av vanlige mennesker på stoff ved hjelp av gamle fototeknikker. Hvert enkelt bilde bærer et ønske i morsmål fra den som er portrettert.

Bildet av en kinesisk jente har hun gjentatt flere ganger og vil være et symbol på de ting som truer oss i fremtiden. Besøkende på utstillingen blir oppmuntret til å ta aktiv del i selve utstillingen gjennom selv å skrive ønsker på små papirlapper som ligger ved inngangen. Den kinesiske mur blir erstattet av en silkemur med ønskelapper.

Nytt og unikt
Manikova tror at eneste måten å skape noe nytt og unikt på er å bruke all sin erfaring og hele sitt følelsesmessige register. Dette er også grunnen til at hun har valgt murer og jerntepper som tema i prosjektet.
- Det har alltid vært og er fremdeles en del av min tilværelse. Hensikten med prosjektet er å belyse mine tanker og gjøre dem gjennomskuelige. Det handler om meg selv, om å leve i et fremmed landskap, om å være eksponert, om å betrakte og å bli betraktet. Murer symboliserer ekskludering, segregering og isolasjon. Dette er en del av min hverdag, forklarer Galina.

Sovjet og Israel - mangfoldig bakgrunn
Galina Manikova har en mangfoldig bakgrunn. Hun ble født i 1953 på den ”japanske” øyen Sakhalin i Sovjetunionen, men vokste opp i Moskva. Barneårene husker hun som en tid uten mange venner. Hun forteller at hun provoserte de fleste og ble til og med kastet ut av barnehagen.
- Jeg provoserer veldig mange fremdeles, ler Galina. Spesielt dem som tror de kan noe om kunst.

20 år gammel
reiste Galina til Israel sammen med sin jødiske ungdomskjæreste og nye ektemann. Familien hans var dissidenter som fikk avslag på å reise ut av Sovjet. Da de to fikk lov til å forlate Sovjet fikk de fem dager på seg til å dra. Galinas familie fordømte henne som en landsforræder og kuttet all kontakt med henne i flere år.

Hun startet på kunstakademi Bezalel i Jerusalem hvor hun var student fra 1974 til 1979. Siste året tok hun hovedfag i fotooverføring på keramikk. Etter utdannelse jobbet hun i seks som lærer på kunstakademiet og sjefsdesigner i en porselensfabrikk i Tel Aviv. I tillegg var Galina blitt både skilt og mor til en liten gutt.

Til Norge
Fra 1984 hadde Galina opplevd noen år med harde økonomiske tider i Israel og valgte å flytte til Norge I 1986 fordi hun hadde blitt gift med en norsk mann i 1982. Mannen traff hun da hun studerte skandinavisk design på sommerskole på Blindern i 1979. I 1981 ble hun også kjent med Statens håndverks- og kunstindustriskole hvor hun ble invitert som gjestelærer.

I 1986 og ble hun både hovedfagsstudent og lærer ved skolen. I to år arbeidet hun med prosjektet ”Blue and Fireproof”. Prosjektet kulminerte i hennes første separatutstilling på Henie Onstad kunstsenter og ble slaktet av ekspertene som skulle evaluere. Galina derimot, trekker ”Blue and Fireproof” frem som et av sine mest betydningsfulle prosjekter som kunstner. Likevel var denne evalueringen knusende for Galina og påvirket hennes tilværelse som kunstner i flere år fremover.
- Når jeg ser tilbake på det nå er jeg sikker på at dette var første gangen jeg forsto hvordan livet mitt som kunstner kom til å bli i Norge. Prosjektlederen min hjalp meg i begynnelsen, men når han skjønte at jeg ikke ønsket å være en del av det vanlige samarbeidsmønsteret ville han knuse og fjerne meg. Jeg fikk ikke være med på noen felles utstillinger, jeg ble ikke invitert til å undervise mer og jeg endte opp som sosialklient.

Det norske kunstmiljøet
Galina er oppgitt over det norske kunstmiljøet. Hun ønsker helst ikke at vi skal snakke om det fordi hun hevder at hennes meninger ikke egner seg på trykk. Spesielt fotomiljøet karakteriserer hun som den reine mafiavirksomhet med korrupsjon, trakassering og diverse allianser som bruker ufine metoder for å bringe frem sine egne.
- Miljøet er preget av dårlig utdannelse og kunnskapsnivå, fordommer, plagiat og penger. Det gode støttesystem for kunst korrumperer. I Norge finnes det noen få som har fått mange millioner kroner til sine usselige aktiviteter. Samtidig finnes det en rekke dyktige kunstnere som aldri kommer frem i lyset, forteller Galina.

Galina påpeker at det også er mange dyktige kunstnere i Norge, men de fleste drar til utlandet slik som henne selv.
- Norske kunstnere er veldig heldige fordi de lever i et trygt og rikt land med gode støtteordninger og utstillingsmuligheter. Folk får støtte til å reise mer og blir mer internasjonale, de forstår at det finnes en stor verden der ute og at de ikke kan være navlebeskuende lenger. Det bor mange spennende norske kunstnere og fotografer i utlandet, som har prestert å bli bemerket på den internasjonale arenaen.

Outsider
Galina forteller at hun er stolt av å være en outsider i det norske kunstmiljøet før hun slår videre:
- Det har ført til at jeg ikke har fått noen ufine forsprang. Jeg kan med stolthet si at det jeg har oppnådd har jeg klart helt på egen hånd. I Norge er det slik at de anerkjente kunstnerne er de som er best i å manipulere systemet til sin egen fordel. I tillegg stjeler de ofte fra kunstnere i utlandet i håp om at de som evaluerer ikke er kvalifisert til å oppdage det. Dessverre lykkes de ofte med dette.

Gruer seg til fremtiden
Galina har gitt opp Norge. Etter en rekke avslag om utstillingsplass har hun bestemt seg for å fokusere på utlandet. Hun har opplevd å få gode tilbakemeldinger på sitt arbeid i Frankrike, Italia, Nederland, Japan og Kina. Egentlig kunne Galina tenkt seg å emigrere enda en gang, men siden hun blir mer og mer bevegelseshemmet føler hun seg bundet til Norge.

- Jeg gruer meg til fremtiden min her i Norge og ikke vet jeg hvor jeg skulle dratt. Jeg er desillusjonert i en verden som er et sykt sted å være. Det er like galt overalt. Om jeg var yngre og hadde penger nok ville jeg etablert meg på en annen planet og startet fra begynnelsen, fortviler Galina.

Påvirkning som kunstner
Galina mener at møtet med norsk kultur og måten hun hevder hun er behandlet på i kunst- og fotomiljøet har påvirket henne som kunstner. Det har også ført til bitterhet og opposisjon.
- Det var nesten bedre å være opposisjonell i Sovjet enn i det norske kunstliv. I Sovjet var der en helt åpen og klar situasjon, mens her er det skjult på en avskylig og ekkel måte, sier hun.

En annen episode som har påvirket henne sterkt som kunstner er den gangen sønnen kom hjem fra skolen og fortalte at han ble banket opp fordi han hadde drept Jesus.
- Antisemittismen vokser i Norge og hatet til Israel preger medier og påvirker vanlige folks oppførsel og oppfatninger. Dette er skremmende, sier hun.

Den kunstneriske prosesse
I den kunstneriske prosessen jobber Manikova ut fra en ide eller et konsept hun er opptatt av. Hun mener det er viktig å lære av hva andre har gjort før henne og dykker alltid dypt ned i materialet og studerer emnet i lys av kunst, fotografi, musikk og litteratur.
- Jeg planlegger i hvilken form ideen skal fremstilles og eksperimenterer så med teknikker, farger og materialer. Utstillingene og installasjonene mine er ofte overdådige. De inneholder flere elementer og lag. Dette er viktig for meg fordi jeg vil at arbeidene mine skal kunne tolkes og leses av flere ulike mennesker. Det er også viktig at man kan finne nye elementer etter hvert, forklarer Galina.

Siste prosjekt
Galinas neste og siste prosjekt er ”The Countdown Project”. I dette prosjektet ønsker hun å samle de verk som har bestått tidens prøvelse i rundt 15 prosjekter som vil inkludere utstillingsmateriale, dokumentasjon, bakgrunnsmateriale og kritikk.
- I løpet av min aktive kunstkarriere har jeg produsert over 50 ulike prosjekter som representerer estetisk, artistisk og kommersiell verdi. Når man blir eldre begynner man å tenke på hva som skal skje med prosjektene når jeg går bort. Ideen med ”Countdown” er å forbedre de verkene som har bestått tidens test. Jeg håper å finne en institusjon eller organisasjon som er villig til å overta samlingen min og vise den til publikum. Jeg ønsker å bruke mest mulig av den tiden jeg har igjen til å bygge opp og etablere en slik samling slik at den kan bli en stor attraksjon, forteller Galina.

_______________________________________

Virtuell mur på internett:
www.wailingwall.no

Galinas hjemmeside:
www.galina.no