Skrevet av Cecilie Tyri HoltDe åtte utvalgte fotografene presentert på utstillingen er følgende: Julia Margaret Cameron (1815-79), Ellisif Wessel (1866-1949), Bolette Berg (1872-1944) og Marie Høeg (1866-1949), Madame d`Ora (1881-1963), Lotte Jacobi (1896-1990), Elisabeth Meyer (1899-1968), Ruth Bernhard (1905-2006) og Lill-Ann Chepstow-Lusty (f. 1960). Fotografene er representert med et antall fotografier som fremstiller deres arbeidsmetode og motivkrets, samt en kort tekst som presenterer fotografens posisjon i samtiden. I tillegg klargjøres det tekniske aspektet ved arbeidsmetoden til hver fotograf.
I pressemeldingen vektlegger utstillingens to kuratorer, Hanne Holm-Johnsen og Hege Oulie, at fotohistorien i hovedsak er skrevet med vekt på mannlige fotografer. Derfor ønsker de å synliggjøre en underkommunisert del av fotohistorien. De åtte kvinnelige fotografene er valgt for å belyse deres bidrag til historien som engasjerte yrkesutøvere, kunstnere og samfunnskritikere.
Alle disse fotografene er store størrelser innenfor fotohistorien, og det er alltid innholdsrikt og viktig å kunne betrakte arbeidene deres. Men i en kuratert utstilling som presenterer et utvalg fotografer, leter man naturligvis etter en tematikk som enten forbinder eller kontrasterer arbeidene til fotografene representert.
Holm-Johnsen og Oulie formulerer at utstillingens utgangspunkt er basert på en historisk-biografisk metode. Utstillingen foreslår forbindelsen mellom fotografens livshistorie, ideologiske ståsted og fotografiske virke, skriver Holm-Johnsen og Oulie. Denne forbindelsen blir kommentert i forbindelse med hver fotograf, men forbindelsen mellom alle fotografene er ikke klargjort.
Utstillingens tekster er konsise og forteller om hver fotografs ståsted hva gjelder motivkrets, samt bruk av fotografiet som kunstnerisk eller dokumentarisk medium. Utstillingen gir slik en fin innføring i åtte kvinnelige fotografers virke med et spenn på 140 år. Antall fotografer er akkurat passe. Skulle flere fotografer presenteres, ville mangelen på problematisering av én spesifikk tematikk vært mye mer fremtredende.
Kuratorene ramser opp en rekke grunnleggende problemstillinger som nødvendigvis blir vanskelig å gå i dybden på i en relativt liten utstilling som dette. Men de presenterer hver fotograf kort i forbindelse med biografi, bruk av det fotografiske mediet hva gjelder motiv, samt tekniske aspekter som man dessverre sjelden får en innføring i på fotoutstillinger.
Når det gjelder historisk-biografisk metode, kommer dette forholdet klarest frem i presentasjonen av arbeidene til Madame d`Ora. Her ser man en direkte forbindelse mellom fotografens biografi og det kunstneriske uttrykket. Madame d`Ora skiftet totalt stil fra softfokus studioportretter i forbindelse med mote, dans og teater fra 1907, til en serie fotografier fra et slakteri som hun tok rett etter 2. verdenskrig. De siste fotografiene blir ofte sett i sammenheng med at søsteren ble plassert i konsentrasjonsleir og at Madame d´Ora selv gikk i dekning i 1942. Fotografiene tolkes derfor som symboler på krigens elendighet.
De ulike referansene som nevnes i pressemeldingen fremmer en rekke spørsmål og problemstillinger som de utvalgte arbeidene kunne blitt drøftet i forhold til. Det vektlegges at dette er kvinnelige fotografer og at historien til de kvinnelige fotografene er underkommunisert. Men det stilles ikke spørsmål ved hvorfor. Det hadde vært interessant å lære mer om på hvilken måte kvinnelige fotografer skiller seg fra mannens måte å arbeide med det fotografiske mediet på.
Dersom man åpner for en kvinnelig vektlegging, bør man fullføre, eller i hvert fall utdype, forbindelsen mellom det kvinnelige og det mannlige hva gjelder fotografiet. Her er det nærmest en uendelig rekke med problemstillinger å ta tak i. Men jeg får inntrykket av at den eneste røde tråden i denne utstillingen er kvinnelige fotografer. Og når man vektlegger at disse fotografene er kvinner, bør man i hvert fall kommentere den kvinnelige fotografens arbeidsmetode, status eller lignende i forhold til den mannlige fotografen. Dersom denne utstillingen hadde presentert åtte mannlige fotografer, ville nok ikke kjønnet blitt spesifisert slik det blir her, og en spesifikk tematikk ville sannsynligvis vært klarere vektlagt.
Preus` samling består altså av en liten del kvinnelige fotografer, men er det grunn nok til å velge åtte fotografer helt tilfeldig fra magasinet? Jeg ser ikke nødvendigheten av å poengtere at disse fotografene er kvinner og at av Preus museums samlinger består kun av 10,7% kvinnelige fotografer, dersom man ikke skal kommentere eller problematisere disse fakta videre i utstillingen.
Ikke forvent en problematisering av det kjønnsspesifikke ved det fotografiske mediet på Preus museum i disse dager. Men utstillingen er absolutt verdt et besøk dersom man er interessert i å oppleve arbeidene til noen av fotohistoriens fremtredende skikkelser, uavhengig av kjønn.
I pressemeldingen vektlegger utstillingens to kuratorer, Hanne Holm-Johnsen og Hege Oulie, at fotohistorien i hovedsak er skrevet med vekt på mannlige fotografer. Derfor ønsker de å synliggjøre en underkommunisert del av fotohistorien. De åtte kvinnelige fotografene er valgt for å belyse deres bidrag til historien som engasjerte yrkesutøvere, kunstnere og samfunnskritikere.
Alle disse fotografene er store størrelser innenfor fotohistorien, og det er alltid innholdsrikt og viktig å kunne betrakte arbeidene deres. Men i en kuratert utstilling som presenterer et utvalg fotografer, leter man naturligvis etter en tematikk som enten forbinder eller kontrasterer arbeidene til fotografene representert.
Holm-Johnsen og Oulie formulerer at utstillingens utgangspunkt er basert på en historisk-biografisk metode. Utstillingen foreslår forbindelsen mellom fotografens livshistorie, ideologiske ståsted og fotografiske virke, skriver Holm-Johnsen og Oulie. Denne forbindelsen blir kommentert i forbindelse med hver fotograf, men forbindelsen mellom alle fotografene er ikke klargjort.
Utstillingens tekster er konsise og forteller om hver fotografs ståsted hva gjelder motivkrets, samt bruk av fotografiet som kunstnerisk eller dokumentarisk medium. Utstillingen gir slik en fin innføring i åtte kvinnelige fotografers virke med et spenn på 140 år. Antall fotografer er akkurat passe. Skulle flere fotografer presenteres, ville mangelen på problematisering av én spesifikk tematikk vært mye mer fremtredende.
Kuratorene ramser opp en rekke grunnleggende problemstillinger som nødvendigvis blir vanskelig å gå i dybden på i en relativt liten utstilling som dette. Men de presenterer hver fotograf kort i forbindelse med biografi, bruk av det fotografiske mediet hva gjelder motiv, samt tekniske aspekter som man dessverre sjelden får en innføring i på fotoutstillinger.
Når det gjelder historisk-biografisk metode, kommer dette forholdet klarest frem i presentasjonen av arbeidene til Madame d`Ora. Her ser man en direkte forbindelse mellom fotografens biografi og det kunstneriske uttrykket. Madame d`Ora skiftet totalt stil fra softfokus studioportretter i forbindelse med mote, dans og teater fra 1907, til en serie fotografier fra et slakteri som hun tok rett etter 2. verdenskrig. De siste fotografiene blir ofte sett i sammenheng med at søsteren ble plassert i konsentrasjonsleir og at Madame d´Ora selv gikk i dekning i 1942. Fotografiene tolkes derfor som symboler på krigens elendighet.
De ulike referansene som nevnes i pressemeldingen fremmer en rekke spørsmål og problemstillinger som de utvalgte arbeidene kunne blitt drøftet i forhold til. Det vektlegges at dette er kvinnelige fotografer og at historien til de kvinnelige fotografene er underkommunisert. Men det stilles ikke spørsmål ved hvorfor. Det hadde vært interessant å lære mer om på hvilken måte kvinnelige fotografer skiller seg fra mannens måte å arbeide med det fotografiske mediet på.
Dersom man åpner for en kvinnelig vektlegging, bør man fullføre, eller i hvert fall utdype, forbindelsen mellom det kvinnelige og det mannlige hva gjelder fotografiet. Her er det nærmest en uendelig rekke med problemstillinger å ta tak i. Men jeg får inntrykket av at den eneste røde tråden i denne utstillingen er kvinnelige fotografer. Og når man vektlegger at disse fotografene er kvinner, bør man i hvert fall kommentere den kvinnelige fotografens arbeidsmetode, status eller lignende i forhold til den mannlige fotografen. Dersom denne utstillingen hadde presentert åtte mannlige fotografer, ville nok ikke kjønnet blitt spesifisert slik det blir her, og en spesifikk tematikk ville sannsynligvis vært klarere vektlagt.
Preus` samling består altså av en liten del kvinnelige fotografer, men er det grunn nok til å velge åtte fotografer helt tilfeldig fra magasinet? Jeg ser ikke nødvendigheten av å poengtere at disse fotografene er kvinner og at av Preus museums samlinger består kun av 10,7% kvinnelige fotografer, dersom man ikke skal kommentere eller problematisere disse fakta videre i utstillingen.
Ikke forvent en problematisering av det kjønnsspesifikke ved det fotografiske mediet på Preus museum i disse dager. Men utstillingen er absolutt verdt et besøk dersom man er interessert i å oppleve arbeidene til noen av fotohistoriens fremtredende skikkelser, uavhengig av kjønn.
Knees and Arm, fra serien The Eternal Body, 1976
Ruth Bernard
Teapot, 1975-76
Ruth Bernard
John og Anny Eggen på Skjåk festivalen, 1991
Lill-Ann Chepstow-Lusty
Familie fra Skjåk (påskrift), 1992
Lill-Ann Chepstow-Lusty