Skrevet av Frank HesjedalI går gikk Fotografiets dag i Horten av stabelen for femte gang. Nok en gang suksess, med en rekke ting å se på (selvsagt) og interessante og inspirerendes aktiviteter. Preus museum begynner å få dreisen på dette. Ja, bortsett fra at det blir litt vel mye køer enkelte steder til enkelte tider. Skrittet videre nå, i artikkelforfatterens øyne, er å gjøre dette til en skikkelig flerdagers fest. Ikke se smått på det lenger: Utvid arrangementet til en hel helg, fredag til søndag. Fotografiet fortjener slike begivenheter. Og med den kompetanse og stab Preus museum besitter kan de lage en helt unik fotofest for folket.
Årets festivalutstiller
Nok om det. La meg dra denne artikkelen inn på det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om: Sigurd Fandango, årets festivalutstiller. Fandango tok seg tid til en liten prat med oss, etter hans foredrag, men før konserten med bandet hans Go Fandango. Ja, ikke verst å være både festivalutstiller og festivalband. Det står det respekt av. Fandango selv synes det er et stort kompliment, i alle fall når vi prater med fotografen (vi pratet ikke med artisten min.anm.).
- Å bli plukket ut som festivalutstiller er en fin måte for meg å se tilbake på hva det jeg egentlig har drevet på med de siste 5 årene som frilanser. Ikke minst er det en fin anerkjennelse av meg som fotograf.
De siste 5 årene har han blant annet frilanset for Aftenposten, Dagbladets Magasinet og D2. Han har også fotografert for =Oslo. Nå er det derimot slutt på tilværelsen som frilanser. Fandango har blitt ansatt som fast fotograf i D2.
Ikke en øyeblikks-fotograf
I sine bilder bruker Fandango visuelle virkemidler som på mange måter skiller seg fra det tradisjonelle dokumentarfotografiet. Han stiller opp sine subjekter, han flytter på ting, jobber systematisk med ett bilde og distanserer seg selv fra øyeblikksfotografiet.
- Mine prosjekter og fotografier er først og fremst portrett-serier. Det er møter med mennesker. Fordi portrettene skal være en del av en story i en avis eller et magasin, så må de inneholde noe mer enn det tette portrettet. Det må være en fortelling om miljøet de befinner seg i, noe som sier noe om hvordan de har det.
Det hører til sjeldenhetene at Fandango bare går ut og fotograferer på egenhånd, uten at han er sendt ut av en redaktør. Han liker settingen med å jobbe med en journalist og de begrensningene den type jobb har.
- Da må jeg jobbe ekstra hardt for å få frem min stemme, som kanskje er en stemme som viser en annen side av historien enn den som journalisten får frem.
Tetris-bildet
Når Fandango fotograferer, har han et tetris-bilde i hodet sitt. Han forsøker å få alle bitene til å falle på plass på en behagelig måte.
- Når jeg har fått det bildet jeg vil ha, så har jeg klart å komprimere ned alle de komplekse detaljene i motivet til en enhet. Rammen på bildet er akkurat der den skal være. Ikke en centimeter der eller der. Da har jeg et godt bilde, da går tetris-bildet opp.
Fandango omtaler seg selv som en portrettfotograf, i alle fall når noen spør han om hvilken type fotograf han er. Et godt portrett mener han forteller en historie om et møte mellom to mennesker.
- Jeg liker et portrett når det forteller noe om den som blir fotografert, men også noe om hvordan fotografiet ble til og spenningen som ligger der mellom fotograf og modell. Portrettet må gjerne ha en god komposisjon og være teknisk bra, men det skal gjerne henge noen spørsmål i luften: Hvordan møttes disse menneskene? Hva tenker han/hun? Med andre ord så liker jeg at innholdet kanskje er litt mer vagt. I bildene mine er jeg opptatt at det skal være teknisk pent, men jeg er ikke opptatt av at de jeg portretterer nødvendigvis skal se pene ut. Jeg vil gjerne at de skal se stygge ut eller ukomfortable. Det må gjerne komme frem at de hater å bli fotografert. Men at det tekniske i bildet er "pent", gir et rom for å portrettere det som ikke nødvendigvis er pent.
Nasjonaldag for fotografiet
Fotografiets dag omtaler Fandango som en nasjonaldag for fotografiet med pølser og brus.
- Denne dagen er en god måte for folk å bli kjent med Preus museum. Det er også en fin anledning til å si noe om hvor fotografiet står i Norge. For eksempel i fjor så var det Agnete Brun som var festivalutstiller, og hennes bilder ble tatt ut av den settingen de vanligvis vises i. De blir en del av fotohistorien. Slike ting er det viktig at noen tar seg tid til å gjøre.
Nå er det Fandangos egne bilder som er tatt ut av settingen de vanligvis vises i. Et godt og riktig valg av Preus museum.
Årets festivalutstiller
Nok om det. La meg dra denne artikkelen inn på det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om: Sigurd Fandango, årets festivalutstiller. Fandango tok seg tid til en liten prat med oss, etter hans foredrag, men før konserten med bandet hans Go Fandango. Ja, ikke verst å være både festivalutstiller og festivalband. Det står det respekt av. Fandango selv synes det er et stort kompliment, i alle fall når vi prater med fotografen (vi pratet ikke med artisten min.anm.).
- Å bli plukket ut som festivalutstiller er en fin måte for meg å se tilbake på hva det jeg egentlig har drevet på med de siste 5 årene som frilanser. Ikke minst er det en fin anerkjennelse av meg som fotograf.
De siste 5 årene har han blant annet frilanset for Aftenposten, Dagbladets Magasinet og D2. Han har også fotografert for =Oslo. Nå er det derimot slutt på tilværelsen som frilanser. Fandango har blitt ansatt som fast fotograf i D2.
Ikke en øyeblikks-fotograf
I sine bilder bruker Fandango visuelle virkemidler som på mange måter skiller seg fra det tradisjonelle dokumentarfotografiet. Han stiller opp sine subjekter, han flytter på ting, jobber systematisk med ett bilde og distanserer seg selv fra øyeblikksfotografiet.
- Mine prosjekter og fotografier er først og fremst portrett-serier. Det er møter med mennesker. Fordi portrettene skal være en del av en story i en avis eller et magasin, så må de inneholde noe mer enn det tette portrettet. Det må være en fortelling om miljøet de befinner seg i, noe som sier noe om hvordan de har det.
Det hører til sjeldenhetene at Fandango bare går ut og fotograferer på egenhånd, uten at han er sendt ut av en redaktør. Han liker settingen med å jobbe med en journalist og de begrensningene den type jobb har.
- Da må jeg jobbe ekstra hardt for å få frem min stemme, som kanskje er en stemme som viser en annen side av historien enn den som journalisten får frem.
Tetris-bildet
Når Fandango fotograferer, har han et tetris-bilde i hodet sitt. Han forsøker å få alle bitene til å falle på plass på en behagelig måte.
- Når jeg har fått det bildet jeg vil ha, så har jeg klart å komprimere ned alle de komplekse detaljene i motivet til en enhet. Rammen på bildet er akkurat der den skal være. Ikke en centimeter der eller der. Da har jeg et godt bilde, da går tetris-bildet opp.
Fandango omtaler seg selv som en portrettfotograf, i alle fall når noen spør han om hvilken type fotograf han er. Et godt portrett mener han forteller en historie om et møte mellom to mennesker.
- Jeg liker et portrett når det forteller noe om den som blir fotografert, men også noe om hvordan fotografiet ble til og spenningen som ligger der mellom fotograf og modell. Portrettet må gjerne ha en god komposisjon og være teknisk bra, men det skal gjerne henge noen spørsmål i luften: Hvordan møttes disse menneskene? Hva tenker han/hun? Med andre ord så liker jeg at innholdet kanskje er litt mer vagt. I bildene mine er jeg opptatt at det skal være teknisk pent, men jeg er ikke opptatt av at de jeg portretterer nødvendigvis skal se pene ut. Jeg vil gjerne at de skal se stygge ut eller ukomfortable. Det må gjerne komme frem at de hater å bli fotografert. Men at det tekniske i bildet er "pent", gir et rom for å portrettere det som ikke nødvendigvis er pent.
Nasjonaldag for fotografiet
Fotografiets dag omtaler Fandango som en nasjonaldag for fotografiet med pølser og brus.
- Denne dagen er en god måte for folk å bli kjent med Preus museum. Det er også en fin anledning til å si noe om hvor fotografiet står i Norge. For eksempel i fjor så var det Agnete Brun som var festivalutstiller, og hennes bilder ble tatt ut av den settingen de vanligvis vises i. De blir en del av fotohistorien. Slike ting er det viktig at noen tar seg tid til å gjøre.
Nå er det Fandangos egne bilder som er tatt ut av settingen de vanligvis vises i. Et godt og riktig valg av Preus museum.
Sigurd Fandango
Frank Hesjedal
Accra, Ghana, 2010
Sigurd Fandango
Eastern Region, Ghana, 2010
Sigurd Fandango
Nairobi, Kenya 2010
Sigurd Fandango