Norwegian Journal of Photography 2

Norwegian Journal of Photography skal være en arena hvor uavhengige fotografer som arbeider i landskapet mellom det tradisjonelle pressefotografiet og kunstfotografiet kan få vist frem sine prosjekter i sin fulle bredde. Opplegget rundt NJP er stødig: fotografene går gjennom en utvelgelsesprosess, de som blir valgt ut mottar redigeringsveiledning og hjelp til å søke økonomisk støtte. De får delta på seminarer og en masterclass med fremtredende internasjonale gjesteforelesere. NJP er et prosjekt i forlengelsen av Fritt Ords satsning for å styrke dokumentarfotografiets stilling i Norge, og folka bak prosjektet har mye fotopondus: Rune Eraker, Laara Matsen og Espen Rasmussen.

I den nyeste utgaven av NJP har James Estrin, fotograf i New York Times og billedredaktør for Lens Blog, skrevet introdusjonskapitlet. Han åpner med å poengtere at vi lever i «the age of the selfie» – enten vi liker det eller ikke. Dette faktum har ført til at fotografer med seriøse prosjekter må jobbe hardt for å finne et publikum. Han skriver videre at forbindelsen mellom selfien og seriøst fotografi er mer aktuelt enn det kanskje virker da seriøst fotografi, som all kunst, portretterer essensen til dens skaper i like stor grad som substansen til subjektet fotografert. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Etter introduksjonsteksten følger åtte kapitler, hvert dedikert til den enkelte fotografen. Å bla gjennom bokens i overkant av 300 sider er som å svømme en lengde under vann, ikke for lenge, men akkurat så lenge at det er deilig, og ikke ytterst nødvendig – å komme opp for luft. Jeg får følelsen av å ha vært borte fra virkeligheten en stund, paradoksalt nok gjennom den høye graden av virkelighet som formidles gjennom disse fotografiene. En virkelighet langt fra min egen.

Hver fotograf har valgt seg et tema som de har gått i dybden på. Magnum-fotografen Jonas Bendiksen jobbet i et halvt år som fotojournalist for avisen Bladet Vesterålen i Lofoten etter i lang tid å ha drømt om å jobbe for «one of these fine purveyors of information before they disappeared completely(…)». Anne-Stine Johnsbråten har infiltrert ungdomsgjenger fra Oslos øst- og vestkant med en sosialantropologisk tilnærming, men fotografiene er ikke vitenskapelige og distanserte, de er like personlige som om fotografen selv var en av gjengen. Margaret M. de Langes grove, rå og ærlige sort-hvitt-fotografier viser en seksualisert og mørk side av mennesket. Terje Abusdals prosjekt viser outsidere som hippier, flyktninger, fattige barnefamilier og narkomane mennesker som bosetter seg på Langøyene, en kort båttur fra Aker brygge i Oslo, tidlig på sommeren og blir der til vinteren kommer. Ivar Kvaal har også dokumentert outsidere i form av Hessdalens UFO-entusiaster. Tomm Wilgaard Christiansen reiste til Ukraina for å se nærmere på hvordan områdets blodige historie har påvirket og formet dets nåværende innbyggere. Mathilde Helene Pettersens fotografier skiller seg ut i forhold til tradisjonelt dokumentarfotografi ved at hun fotograferer seg selv og sin familie i et mer kunstnerisk uttrykk: sort-hvitt, ute av fokus, bevegelige, private øyeblikk. Knut Egil Wangs dommedagsaktige fotografier fra California viser en sivilisasjon som venter på et mulig stort jordskjelv.

Norwegian Journal of Photography er et svært gjennomført prosjekt som går i dybden på en viktig fotografisk sjanger: dokumentarfotografiet. Det å gå i dybden på noe som helst er en uvanlig tilnærming i vår tid hvor en video som skal vises på sosiale medier rådes til ikke å vare lenger enn 9 sekunder for ellers mister man et menneskes oppmerksomhet. Derfor er det så befriende å oppleve at noen faktisk går i dybden på noe, som de åtte fotografene som har kommet gjennom det nåløyet det er å få vise sine prosjekter i NJP har gjort.

Alle disse prosjektene viser oss verden, et blikk på verden og menneskene i den. NJP er et viktig og imponerende prosjekt som er svært godt formidlet. Dette er virkelighet. Dette har skjedd. Fotografiene dokumenterer menneskers hverdag. Det er nok derfor dokumentarfotografiet treffer der det skal – dersom det utføres på en god måte, vel å merke. Tilbake til Estrins essay «Subjective reality»: forholdet mellom fotografens essens og subjektets substans må være nært. Det er fristende å vri på ordtaket «På seg selv kjenner man andre», og heller påpeke at man gjennom et blikk på andre mennesker kanskje ser både seg selv og andres situasjon i et nytt lys?