Plutselig er alt svart og hvitt

Det var en vakker vårdag i 2012. Renato Manzi var på veien med motorsykkelen sin, en Harley Davidson. Han skulle til Bogstadveien og en italiensk bar for å drikke lørdags-cappuccino. I ansiktet blåste en mild vind. Vårsolen signaliserte en flott dag. Når han kjører inn i Vålerengatunnelen blir gromlyden fra sykkelen enda høyere.

- Det er kaldt. Og så blir det mørkt. Og stille. Alt er sort, sort, sort og hvitt. Og så er det ”velkommen tilbake, du er på Ullevål sykehus, du har vært i en ulykke og har vært borte i flere timer”, forteller Renato Manzi.

Han visste ikke hvor han var. Ikke hva som hadde skjedd, eller hvor lenge han hadde vært på sykehuset. Renato hadde blitt påkjørt bakfra i tunnelen og slengt i tunnelveggen.

- Ved sengen satt en gråtende ung kvinne. Hun virket familiær og snakket italiensk til meg. "Renato, du er tilbake. Alt kommer til å gå bra".

Endelig klarer Renato å prate. Det første han spør om er hva de har gjort med lyset, for alt var svart og hvitt.

- Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det var dette jeg skulle slite med i den nærmeste fremtid - et syn hvor alt var svart og hvitt.

Etter flere måneder med behandling og terapi, kunne han endelig ta i bruk kameraet igjen. Men han kunne ikke fortsette å fotografere i farger. Å gjette hvilke farger som utspant seg foran han, var håpløst. Det var bare en ting å gjøre: Skru av fargemodusen på kameraet og gjøre det beste ut av det.

- Om natten var drømmene mine for det meste mareritt. Kanskje jeg prøvde å fylle opp hukommelsestapet med skremmende fragmenter av en virkelighet som ikke hørte til mitt liv?

Mange av drømmene har etterhvert blitt til fotografier. Også tidligere fotografier som opprinnelig har vært i farger, har i ettertid vis seg å fungere bedre i sort/hvitt for Renato.

- Jeg har alltid fotografert drømmene mine, men nå er alle drømmene mine i sort/hvitt.

Fotografiens Hus viser fotoutstillingen Suddenly Black and White av Renato Manzi fra 7. til 31. januar.