Trond Lindholm har dagjobb som e-commerce manager hos Egmont, men begynte å fotografere for noen år siden. Siden da har han slått seg opp som fotograf, blant annet innen gatefoto, og har holdt utstillinger, workshops og et utall foredrag. Trond er i dag Olympus-ambassadør.
Hva er gatefoto
Jeg hopper rett på kjisjeene, og spør hva gatefoto egentlig er, og får det litt uventede svaret at «Dersom foto hadde vært musikk ville gatefoto vært jazz. Litt løst og ledig med rom for improvisasjon og rom for å leke».
-Her er det altså ingen faste rammer, og du kan legge omtrent det du vil i begrepet, men det er viktig å fortelle en historie, forklarer Trond. «Et bilde av en gate er ikke nødvendigvis gatefoto. Et bilde som forteller en historie kan være gatefoto, selv om det ikke er tatt på gata».
Det var jo en ganske oppklarende definisjon. Men hvordan tar man så et gatefoto? Vi spør hva han jakter på og hvordan han går fram.
Trond griper umiddelbart tak i ordet «jakter», og sier at det er et viktig ord. «Det er en jakt. Egentlig kan du ta beskrivelsen en villdyrfotograf gir av hvordan han jobber og bytte ut «villdyr» med «mennesker», så blir det veldig likt», forteller han. «Du må kjenne miljøet og du må lære deg atferden, så du kan forutse hva som kommer til å skje i neste øyeblikk. Bare da kan du fange situasjonen slik du ønsker det».
På spørsmål om hvorfor gatefoto har blitt så populært, har han veldig lyst til å svare «Latskap». -Det er lavterskel-fotografering som er tilgjengelig rett utenfor døra di. Du trenger ikke all verdens dyrt utstyr eller spesielle forutsetninger. Ikke må du ha studio eller assistent, og det kan gjøres i all slags vær.
Teknikk
-Selv om du ikke trenger kamuflasjetelt, må du huske at du er den uinviterte gjesten i selskapet, og bør opptre høflig når du beveger deg inn i fremmede menneskers intimsone. Men ofte er det bedre å holde litt avstand, å få med en scene enn å gå for nære og isolere situasjonen, poengterer Trond.
Her følger naturlig en diskusjon om brennvidder. Det er individuelt, men jo trangere gater du jobber i, desto kortere brennvidde vil du trenge. «Jeg bruker en brennvidde som viser at man er til stede. Man mister tilstedeværelsen og kontakten med motivet hvis man bruker for lang brennvidde».
I likhet med de fleste gatefotografer er ikke Trond Lindholm glad i å bruke zoom, og det er flere grunner til det:
-Det ene er at man blir lat. Blir stående på ett sted og zoome i stedet for å bevege seg rundt for å lete etter bedre vinkler. Men viktigere er at man ikke bør gå ut på måfå. Man bør ha en plan. Finn deg for eksempel et sted å stå, et sted du blir kjent med, et sted der du vet hvordan lyset endrer seg og hvordan folk kommer og går. Da vet du også ofte hva slags brennvidder du trenger, og blir ikke distrahert av zoommuligheter, forteller Lindholm, og kommer da inn på et viktig poeng: Resarch.
-Finn deg et prosjekt en stil, en motivtype eller annet du kan fokusere på. Finn steder, tider og forhold som passer til dette, og jobb ut fra det. forteller Lindholm. På sammen måte som ingen naturfotograf rusler rundt i skogen og forventer å få et fantastisk bilde av en sjelden dyreart i en helt spesiell situasjon i solnedgang, kan du heller ikke forvente tilsvarende på gata.
Tilbake til det helt konkrete, anbefaler Trond moderate vidvinkler i området tilsvarende 28-35mm på fullformat. Da får du med scener, og må gå nært nok til at du får god kontakt med situasjonen. Blend ned til en blender som gir deg tilstrekkelig dybdeskarphet til at man ser litt miljø rundt, og bruk auto-iso, helst med en begrensning som gjør at du får korte nok lukkertider til å fryse bevegelser. Jobb med blenderprioritet. Så kan du manuelt endre lukkertiden når du trenger å fange inntrykket av bevegelse i bildet. Dette er naturligvis bare veiledning og innen foto er alle regler lov å bryte, hvis man gjør det bevisst og med en baktanke.
Etikk
-Jeg er ikke opptatt av hva som er lovlig eller ulovlig, men tar aldri bilder med ond hensikt. På den måten vil de som blir avbildet, enten de liker det eller ikke, se at det er et ålreit bilde.
Det er høflig å spørre om tillatelse før man tar bilder av identifiserbare enkeltpersoner, men det kan lett ødelegge situasjonen. -Jeg spør aldri om lov verken før eller etter. På workshopene mine får jeg alltid deltakerne til å spørre om lov først, så de ser at de omtrent alltid får ja. Så da slutter de å spørre. Ikke spør, men ikke vær redd for å spørre, sier Trond pedagogisk.
Diskusjonen om å spørre om tillatelse er ikke slutt med dette. Dette var Trond Lindholms tanker om det, og gjelder ikke nødvendigvis i alle situasjoner. Trond anbefaler å ha med seg noen visittkort man kan gi til nysgjerrige mennesker. Det gir også folk du har tatt bilde av en oppfatning av at du er seriøs, og hvis de ønsker kan de kontakte deg og evt få se bilder du har tatt.
-Jeg tar ikke bilder av folk som ikke kan gjøre rede for seg – sterkt berusete mennesker eller barn, for eksempel, poengterer Trond. Det gjelder hovedsakelig når du tar bilder av identifiserbare individer. Er det mennesker i en gruppe, er omtrent alt lov, og du kan bruke bildene som du ønsker.
Vi anbefalte lenger opp å ha en plan når du går ut og fotograferer. Det er også lurt dersom du havner i en situasjon der noen blir provosert og lurer hva du driver med. Da er det nyttig å ha en forklaring, og kunne fortelle litt om prosjektet ditt. Det roer gemyttene.
Før vi avslutter spør jeg om han har noen siste tips som bør være med.
-Ha det gøy, og husk at alle gode fotografer er møkkete på knærne (bruk lave vinkler).
Hvis du vil se noen av bildene til Trond Lindholm, finner du ham på Instagram @streets_of_oslo og på hjemmesiden hans, www.trondlindholm.com
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Hva er gatefoto
Jeg hopper rett på kjisjeene, og spør hva gatefoto egentlig er, og får det litt uventede svaret at «Dersom foto hadde vært musikk ville gatefoto vært jazz. Litt løst og ledig med rom for improvisasjon og rom for å leke».
-Her er det altså ingen faste rammer, og du kan legge omtrent det du vil i begrepet, men det er viktig å fortelle en historie, forklarer Trond. «Et bilde av en gate er ikke nødvendigvis gatefoto. Et bilde som forteller en historie kan være gatefoto, selv om det ikke er tatt på gata».
Det var jo en ganske oppklarende definisjon. Men hvordan tar man så et gatefoto? Vi spør hva han jakter på og hvordan han går fram.
Trond griper umiddelbart tak i ordet «jakter», og sier at det er et viktig ord. «Det er en jakt. Egentlig kan du ta beskrivelsen en villdyrfotograf gir av hvordan han jobber og bytte ut «villdyr» med «mennesker», så blir det veldig likt», forteller han. «Du må kjenne miljøet og du må lære deg atferden, så du kan forutse hva som kommer til å skje i neste øyeblikk. Bare da kan du fange situasjonen slik du ønsker det».
På spørsmål om hvorfor gatefoto har blitt så populært, har han veldig lyst til å svare «Latskap». -Det er lavterskel-fotografering som er tilgjengelig rett utenfor døra di. Du trenger ikke all verdens dyrt utstyr eller spesielle forutsetninger. Ikke må du ha studio eller assistent, og det kan gjøres i all slags vær.
Teknikk
-Selv om du ikke trenger kamuflasjetelt, må du huske at du er den uinviterte gjesten i selskapet, og bør opptre høflig når du beveger deg inn i fremmede menneskers intimsone. Men ofte er det bedre å holde litt avstand, å få med en scene enn å gå for nære og isolere situasjonen, poengterer Trond.
Her følger naturlig en diskusjon om brennvidder. Det er individuelt, men jo trangere gater du jobber i, desto kortere brennvidde vil du trenge. «Jeg bruker en brennvidde som viser at man er til stede. Man mister tilstedeværelsen og kontakten med motivet hvis man bruker for lang brennvidde».
I likhet med de fleste gatefotografer er ikke Trond Lindholm glad i å bruke zoom, og det er flere grunner til det:
-Det ene er at man blir lat. Blir stående på ett sted og zoome i stedet for å bevege seg rundt for å lete etter bedre vinkler. Men viktigere er at man ikke bør gå ut på måfå. Man bør ha en plan. Finn deg for eksempel et sted å stå, et sted du blir kjent med, et sted der du vet hvordan lyset endrer seg og hvordan folk kommer og går. Da vet du også ofte hva slags brennvidder du trenger, og blir ikke distrahert av zoommuligheter, forteller Lindholm, og kommer da inn på et viktig poeng: Resarch.
-Finn deg et prosjekt en stil, en motivtype eller annet du kan fokusere på. Finn steder, tider og forhold som passer til dette, og jobb ut fra det. forteller Lindholm. På sammen måte som ingen naturfotograf rusler rundt i skogen og forventer å få et fantastisk bilde av en sjelden dyreart i en helt spesiell situasjon i solnedgang, kan du heller ikke forvente tilsvarende på gata.
Tilbake til det helt konkrete, anbefaler Trond moderate vidvinkler i området tilsvarende 28-35mm på fullformat. Da får du med scener, og må gå nært nok til at du får god kontakt med situasjonen. Blend ned til en blender som gir deg tilstrekkelig dybdeskarphet til at man ser litt miljø rundt, og bruk auto-iso, helst med en begrensning som gjør at du får korte nok lukkertider til å fryse bevegelser. Jobb med blenderprioritet. Så kan du manuelt endre lukkertiden når du trenger å fange inntrykket av bevegelse i bildet. Dette er naturligvis bare veiledning og innen foto er alle regler lov å bryte, hvis man gjør det bevisst og med en baktanke.
Etikk
-Jeg er ikke opptatt av hva som er lovlig eller ulovlig, men tar aldri bilder med ond hensikt. På den måten vil de som blir avbildet, enten de liker det eller ikke, se at det er et ålreit bilde.
Det er høflig å spørre om tillatelse før man tar bilder av identifiserbare enkeltpersoner, men det kan lett ødelegge situasjonen. -Jeg spør aldri om lov verken før eller etter. På workshopene mine får jeg alltid deltakerne til å spørre om lov først, så de ser at de omtrent alltid får ja. Så da slutter de å spørre. Ikke spør, men ikke vær redd for å spørre, sier Trond pedagogisk.
Diskusjonen om å spørre om tillatelse er ikke slutt med dette. Dette var Trond Lindholms tanker om det, og gjelder ikke nødvendigvis i alle situasjoner. Trond anbefaler å ha med seg noen visittkort man kan gi til nysgjerrige mennesker. Det gir også folk du har tatt bilde av en oppfatning av at du er seriøs, og hvis de ønsker kan de kontakte deg og evt få se bilder du har tatt.
-Jeg tar ikke bilder av folk som ikke kan gjøre rede for seg – sterkt berusete mennesker eller barn, for eksempel, poengterer Trond. Det gjelder hovedsakelig når du tar bilder av identifiserbare individer. Er det mennesker i en gruppe, er omtrent alt lov, og du kan bruke bildene som du ønsker.
Vi anbefalte lenger opp å ha en plan når du går ut og fotograferer. Det er også lurt dersom du havner i en situasjon der noen blir provosert og lurer hva du driver med. Da er det nyttig å ha en forklaring, og kunne fortelle litt om prosjektet ditt. Det roer gemyttene.
Før vi avslutter spør jeg om han har noen siste tips som bør være med.
-Ha det gøy, og husk at alle gode fotografer er møkkete på knærne (bruk lave vinkler).
Hvis du vil se noen av bildene til Trond Lindholm, finner du ham på Instagram @streets_of_oslo og på hjemmesiden hans, www.trondlindholm.com
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Trond Lindholm
Foto: Petter Berg
Trykk på bildet for større versjon.
Foto: Trond Lindholm
Trond sto lenge på dette stedet og ventet på at noen skulle stille seg opp med beina på samme måten som på bildet i bakgrunnen.
Ufattelig mye liv i gatene på Filippinene, i tillegg til at alt er improvisert. Men må bli MYE bedre til neste gang. Kanskje bør jeg prøve å få med meg et kurs?
Jeg ser heller gatefotografi som en dans. Man finner rytmen og så kaster man seg ut idet.. Det er iallfall en følelse jeg har at jeg danser i takt med storbypulsen når jeg er ute og fotograferer. For eksempel gatene i Paris, eller Milano. Vær gang jeg finner noen jeg har lyst til å fotografere føles som å by opp til dans.. men nå må jeg slutte. Ingen leser poesi idag ;-)