GFX100 – Er mellomformat endelig modent?

Mellomformatkameraer har vært kameraene som gir den fantastiske bildekvaliteten, men har vært store, langsomme og til dels vanskelige å bruke. De har også naturligvis også vært ganske kostbare og derfor har småformatkameraene, eller fullformat som det gjerne kalles i dag, blitt mye mer populært.

Det er ikke til å stikke under stol at slike kameraer fortsatt er kostbare, men det er færre og færre grunner til at de skal være trege og vanskelige å bruke. Det har Fujifilm vist med sitt nye GFX 100.

Ser vi først på spesifikasjonene, ser vi at veldig mye er likt som på mer vanlige kameraer. Bortsett fra oppløsningen på vanvittige 100 megapiksler er dette et kamera med innebygd 5,5 trinns bildestabilisator, 4K video 30P 4:2:0 10-bit rett til minnekort i 400Mbps eller 4:2:2 10-bit ut til ekstern opptaker. Det har fått en autofokus som skal fungere i stor grad som på X-T3, men uten at vi fikk testet det grundig, mistenker vi at den er noe langsommere, da det er mer glass som skal flyttes. Men den bruker de samme algoritmene, og til stillestående motiver oppgir Fujifilm en fokuseringstid på 0.05 sekunder.

Selv med det enorme antallet piksler, kan du skru ISO-verdien opp til 102 400 og på ISO 100 oppgir Fujifilm et dynamikkomfang på 14 trinn. Det er ikke så mange standarder for å måle dette, så produsentene oppgir slikt ganske ulikt, men det som er ganske banebrytende med dette kameraet er at det kan ta opp i ekte 16 bits fargesampling – du kan også velge 14 bit hvis du vil ha høyere hastighet og seriebildefunksjon. Og apropos seriebildefunksjon, så kan kameraet ta inntil 5 bilder pr. sekund, noe som må være en rekord for mellomformatkameraer. Bildebrikken er av den bakbelyste typen, det vil si at elektronikken ligger bak det lysfølsomme området, og det gjør at mer lys blir fanget opp enn med tradisjonelle bildebrikker. Den har også fått kopper-ledere i elektronikken mens det før har vært brukt mye aluminium, som ikke leder strøm like godt, og dermed genererer brikken mindre støy.

Når vi bruker kameraet merker vi fort at dette ikke kjennes ut som tradisjonelt mellomformat. Responsen er en helt annen enn vi er vant til. Ting går rett og slett fort. Autofokusen fungerer kjapt, du kan ta bilder i rask serie, og ikke minst er bildestabilisatoren så effektiv at du fint kan ta bilder, selv i 100 megapiksler, uten stativ. Vi tok en del testbilder, og ser at det gikk fint å håndholde kameraet med en 110mm med eksponeringstid på 1/5s. Med så små piksler som dette kameraet har burde slike eksponeringstider være umulig. Vi har også sett materiale tatt av den svenske fotografen, Serkan Günes, tatt fra helikopter, som er sylskarpe.

Betjening
Selv om kameraet naturligvis er større enn småformatkameraer (fullformatkameraer), oppfører det seg på samme måte, men er på mange måter også bedre å bruke. Det er god plass til knapper, hjul og displayer, det er godt grep og ikke minst en enorm og høyoppløst søker. La oss se nærmere på disse elementene.

Alle som har brukt kameraer fra Fujifilm de senere årene vil umiddelbart kjenne seg igjen, men det er noen nye elementer i brukergrensesnittet. Som vanlig kan knapper og hjul lett tilpasse, men borte er de fysiske hjulene vi kjenner fra X-serien. I stedet har vi fått en stor skjerm på toppen av kameraet som har e-blekk så det kan vise informasjon også når det er avslått. Her kan du få eksponeringsinformasjon, histogram, eller, hvis du savner de gamle hjulene, to virtuelle hjul du lett kan stille på med de innfelte hjulene ved tommel og pekefinger. Vi liker de fysiske hjulene, men ser at det har visse begrensninger når det kommer til egendefinerte programmer og til tethering, som man kanskje vi bruke dette kameraet med. Da er det en klar fordel at det styres elektronisk.

GFX100 har naturligvis en stor og god skjerm på baksiden også, der du kan få informasjon om bildet, eller du kan bruke den lille, avlange skjermen nederst, under hovedskjermen, til å vise informasjon du ønsker. I det hele tatt er det så mange innstillingsmuligheter at vi noen ganger trodde noe manglet, men så var det bare å finne ut hvor i menyen du aktiverte innstillingen. Det tok litt tid før vi fikk vist eksponeringskompensasjon i søkeren, men det var å finne. Vi lurte også på om Fujifilm hadde glemt å legge inn måter å endre lysmålingen på, men det var der også straks øye/ansiktsfokus var slått av, for så lenge det er på, måler den lyset i fokuspunktet. Så du må beregne litt tid til å stille inn kameraet etter dine egne ønsker og behov. Har du først gjort det, fungerer dette utmerket.

Kameraet er bygget med integrert vertikalgrep. Det gir også et langt horisontalgrep, slik at det blir plass til alle fingrene. Grepet er dypt nok for mine relativt lange fingre, men fingrene bør kanskje ikke være vesentlig lengre før det blir noe mindre komfortabelt å holde. Det er en tommelstøtte på baksiden, som gjør at kameraet ligger godt i hånden, og for mine hender fungerte det bra. En kort meningsmåling blant de nordiske journalistene viste at det var litt ulik oppfatning av hvor optimal den tommelstøtten var utformet. Skal du holde kameraet i portrettstilling har du fullt utvalg av knapper også den veien, men grepet er ikke likedan, og ikke like godt. Det er derfor absolutt best å holde det i landskapsstilling, men trenger du å jobbe litt i høydeformat, fungerer det langt bedre enn med kameraer uten slikt grep. Vi mistenker at grunnen til at Fujifilm har gjort det på denne måten er for å få kameraet minst mulig, samtidig som de hadde behov for et slikt grep for å få plass til alt de skulle ha inn. I grepet er det nå plass til 2 batterier av typen NP-T125. Det skal gi en batterikapasitet på 800 bilder. Det bruker opp batteriene etter tur, så du kan bytte det ene når det er tomt, eller fortsette å bruke kameraet med bare strøm på ett batteri. Kameraet kan lades fra en litt kraftig nødlader (min. 30W), men vi har ikke fått testet om den lar seg drive av en slik.

Vi hadde kameraet tilgjengelig noen timer, og tok langt mindre enn 800 bilder og ikke noe video, og brukte det meste av batterikapasiteten, så det anbefales å ha flere batterier enn de to det er plass til i kameraet. Nå skal det sies at vi fiklet over gjennomsnittet mye med det, og gjorde mange «øvelser» uten å ekspnoere, så man får normalt flere bilder enn det vi gjorde.

Søkeren er stor med 0,86x forstørrelse og en oppløsning på 5,76 millioner punkter (1600x1200 piksler). Den er stor, lys og fantastisk å se i. På grunn av størrelse og oppløsningen klarer den ikke samme oppdateringsfrekvens som vi har på de mindre kameraene fra Fujifilm, men en frekvens på inntil 85,7Hz er ikke å forakte på et slikt kamera og viste seg å være svært tilfredsstillende i alle situasjoner vi klarte å utsette det for.

Kamerat skal være sprut- og støvbeskyttet. Det hører med andre ord ikke ut som det er like tett som for eksempel X-T3, men det har fått nesten 100 pakninger og skal tåle frost. Under pressekonferansen var det faktisk en klatrer på Everest med et slikt kamera, på det tidspunktet hadde han nådd 8300 meter, så det tåler nok en del.

Bildestabilisator
Dette er det første mellomformatkameraet med innebygd bildestabilisator, og du verden for en hjelp det er. Som nevnt over, kunne vi ta sylskarpe bilder på 1/5s med en 110mm (87mm ekvivalent). Gamle tommelfingerregler om hvor lenge man kan håndholde uten bildestabilisator gjelder ikke lengre med så små piksler som på dette kameraet (de må være mye strengere), men om de gjorde det, ville stabilisatoren kompensert for over 4 trinn. Når Fujifilm oppgir 5,5 trinn virker ikke det urealistisk. Vi hadde dessverre ikke tid til å slå av stabilisatoren og gjøre noen test av det, og det ville uansett bare blitt relevant for min måte å fotografere på, og ikke allmenngyldig.

Fujifilm har ingen lang erfaring med bildestabilisatorer – den har bare en modell fra før med dette innebygd (X-H1), og den har en APS-C bildebrikke. Når brikken er omtrent fire ganger så stor, krever det ganske mye mer kraft å flytte rundt på den, og ganske mye mer energi å starte og stoppe bevegelsene. Det gjør at det er svært mye mer krevende å bygge en stabilisator for mellomformat enn det er for mindre bildebrikker. På toppen av dette kommer den høye oppløsningen til kameraet, som gjør at presisjonen må være ekstremt stor, og det gjør det heller ikke lettere. Så selv om Fujifilm ikke kan skilte med de samme 7,5 trinnene som Olympus kan (med en dramatisk mye mindre bildebrikke), er vi likevel ganske så imponert over hva de har fått til her.

Pr. i dag fungerer ikke stabilisatoren i objektiver og kameraet sammen, slik at du må velge å bruke enten den ene eller den andre. Dette kan muligens oppgraderes med firmware senere, men der vet vi ingenting om hva som kommer.

Bildekvalitet
Av det vi har sett og det vi har tatt selv, er det meget imponerende resultater fra GFX100. Vi kan naturligvis ikke gjøre målinger når vi har så begrenset tilgang til kameraet, men vi har prøvd å utfordre kameraet på dynamikk, støy, dybde osv. og synes at det vi ser ligger et godt hakk over småbildekameraer (fullformat). Se eksempler under fanen «Eksempelbilder» over. Alle bildene er tatt håndholdt med en preproduksjonsmodell uten ferdig firmware, så det må tas noen forbehold, men de fotografene som har testet kameraet en periode, sier at dette nok er meget nært den endelige kvaliteten.

Med ekte 16-bits farger, har kameraer i denne klasse oppnådd det samme som vi har hatt lenge på de dyre modellene fra Hasselblad og Phase One, som bruker CCD-brikker i stedet for CMOS. CMOS har mange fordeler framfor CCD i dag, men en av begrensningene har nettopp vært fargegjengivelsen. Selv om Hasselblad og Phase One fortsatt har større bildebrikker, tror vi forskjellen vil være marginal i den høyeste bildekvaliteten, og når man regner inn fleksibiliteten, og muligheten til å bruke langt høyere ISO-verdier på GFX100, tror vi dette vil kunne ta store markedsandeler fra disse kameraene.

Vi gjorde noen uformelle tester av støynivå, og som forventet klarer kameraet seg bra, men høyeste ISO-verdi bør man nok holde seg unna i de aller fleste tilfeller. I alle fall kan man ikke forvente mellomformatkvalitet i det området, og da er jo noe av poenget med kameraet borte. Vi skal forsøke å skrive ut noen av bildene på høye ISO-verdier for å se hvordan det arter seg.

Å vurdere støynivå er alltid vanskelig. Vedriver man pixel-peeping, og ser på pikselstøy, slår dette tydelig inn ved ISO 3200. Men det er sjelden man vil gjøre det med dette kameraet. Normalt vil man bruke hele bildet, men ved en utskrift, og ikke minst hvis man skal vise det på skjerm, vil man sjelden bruke alle pikslene da får man en oversampling som vi gi omtrent samme mengde støy og mer detaljer enn hvis man hadde tatt bildet med et kameara med lavere oppløsning. Akkurat hvor grensa går er opp til deg, men se eksemplene til høyre.

Selv om det er en grei regel å holde seg unna de høyeste ISO-verdiene, er det likevel fantastisk å ha muligheten til å ta bilder med så høy lysfølsomhet, og selv om bildekvaliteten ikke er som på lavere følsomheter, er den langt høyere enn på andre kameraer fra samme produsent, og langt bedre enn på andre mellomformatkameraer.

Bildene du får, håndholdt, ut av GFX100, første gang du bruker det, er litt som det du alltid har drømt om. Det er så ekstremt mye detaljer, og detaljene er så skarpe, at du kan beskjære eller forstørre av hjertens lyst. Forminsker du bildet til færre megapiksler, vil du likevel sitte igjen med finere detaljer og bedre fargesampling enn om bildet originalt ble tatt på den lavere oppløsningen. Det gjør at 100 megapiksler kan være nyttig, selv om du ikke tror du trenger så mange.

I og med at jeg ikke tester så mange kameraer lengre, er det en stund siden jeg har drevet seriøs pixel-peeping, men etter å ha studert disse bildene er jeg virkelig målløs. Og kombinert med Fujifilms glimrende optikk, ser jeg at bildene er sylskarpe helt ut i hjørnene. Du kan med andre ord forstørre og beskjære fra ethvert område av bildet om du ønsker.

Men noe av det som imponerer mest er likevel hvor vanvittig vanskelig det er å få høylys til å brenne ut. Med råfilene kan du hente inn så mye at det er helt sprøtt. Det er bilder som har områder som er svært mørke og områder som er meget lyse, og du ser detaljer i alle områdene.

En annen fordel med mellomformat er at bildene får mer dybdefølelse. Det hele ser mer tredimensjonalt ut. Dette er ikke spesielt for dette kameraet, men er en effekt som blir sterkere jo større bildebrikke du har, og er et tungt argument for mellomformat.

Video
På grunn av trøbbel med firmware og et kranglete minnekort, fikk vi ikke testet videofunksjonen. Men muligheten for å filme 4K video med et mellomformatkamera åpner jo nye muligheter for videografene. Ser vi på størrelsen på bildebrikken er det bare Arris 65mm som er større (og det er et kamera du ikke får kjøpt, men som kun leies av de aller største filmselskapene). GFX100 gjør en oversampling med fullbredde utlesning (11648 piksler i bredden) og skalerer ned til 4K, slik at man får et fantastisk detaljnivå og fargegjengivelse.
Video kan tas opp i H.264 eller H.265. Du kan bruke All-Intra eller LongGOP og inntil 400Mbps.

Det er en begrensing på 60 minutters opptakstid i 4k og 80 minutter i full HD, antakelig for å sikre seg mot varmgang.

Oppå kameraet, på venstre side, er det en velger for video eller stillbilder. Det betyr at du kan sette ett sett med innstillinger for video og helt andre innstilinger for stillbilder, og så skifte mellom dem svært raskt og enkelt.

Målgruppe
Det er tydelig at Fujifilm retter seg hovedsakelig mot to grupper brukere med dette kameraet. Det er de som i dag bruker mellomformatkameraer fra Hasselblad og Phase One. Disse sitter på svært dyrt utstyr som av kostbart å holde oppdatert når utviklingen går fort, og det er heller ingen spøk å skulle investere i slikt første gang. Mange av disse bør finne at GFX100 gjør jobben mer enn bra nok, og spare noen hundre tusen kroner på å gå for Fujifilm i stedet.

Den andre gruppen er dagens småbildeformatfotografer som aldri får høy nok bildekvalitet. Til nå har ikke de hatt noe reelt alternativ. Nå finnes det plutselig et kamera med superkvalitet som også oppfører seg som et kamera de er vant til. Så med mindre de trenger lange teleobjektiver, kan en GFX100 være noe å tenke på.

Så kan man selvfølgelig kontre med å si at mange av de som i dag fotograferer med mellomformat ikke ønsker et kamera som er raskt og oppfører seg som et småbildekamera. De vil gjør det langsomt og på stativ, for da jobber de på en annen og mer kreativ måte. Da vil vi si at dersom ikke klarer å gjøre det med mindre kameraet tvinger dem til det fordi det ikke kan annet, så bør de kanskje tenke litt på sin egen disiplin og tilnærming til fotograferingen.

For småbildefotografene blir det fort et spørsmål om størrelse og pris. Småbildeformat har vist seg å være et glimrende kompromiss nettopp på dette området og bidratt til å gjøre det til den kjempesuksessen det har vært de siste 80 årene. Men dersom du ikke fotograferer lite samarbeidsvillig småfugl, eller annet du trenger lange teleobjektiver til, og dersom du ikke trenger ekstrem skuddtakt, tror vi det er svært mange som vil ha glede av GFX100. Ja, det er relativt kostbart, men samtidig ser vi at det er en del brukere som bruker ganske store summer på å få det beste småbildekameraet. Det er ikke alltid det skal så mye mer til før du kan få med deg en GFX100 hjem.

Dette er ikke et kamera for dem som vil ha det lite og lett, selv om det er ganske lite og lett til mellomformat å være. Kamerahuset veier 1,4kg inkludert søker, to SD-kort og to batterier, og objektivene er naturligvis større jo større bildebrikken er. Størrelsen på kameraet er omtrent som Canon 1D X II eller Nikon D5, men bildebrikken er altså 70% større.

Hva er mellomformat
I gamle dager hadde vi filmstørrelser som Storformat, mellomformat, småformat, aps og halvformat. De tre siste tilsvarer, litt enkelt sagt, henholdsvis det vi i dag kaller fullformat, APS-C og MicroFourThirds. Mellomformat er større enn småformat, men siden vi i dag gjerne kaller det for «fullformat», blir det jo litt pussig at mellomformat er større enn fullformat. Fujifilm tok opp dette på lanseringen, og insisterte på å kalle brikkestørrelsen i GFX100 (som er den samme som i GFX50) for storformat.

Det synes vi blir veldig rart. For det første finnes det allerede noe som heter storformat (selv om det i praksis ikke finnes digitalt). For det andre er Fujifilms mellomformatbrikke mindre enn noen mellomformatfilm noen gang var, og vi tror dette bare fører til mer forvirring. Problemet er ikke bruken av ordet «mellomformat», men av ordet «fullformat». Derfor må vi heller gjøre noe med det, selv om det muligens er for sent da det nå er godt innarbeidet over hele verden. Vi har gitt et lite bidrag ved å kalle det for «småformat» i denne artikkelen.

Pris og levering
Kameraet skal komme i salg i slutten av juni. Vi kjenner ikke produksjonsvolumene og det er for tidlig å si noe om etterspørselen, så vi vet ikke hvordan leveringssituasjonen blir, men det kan være lurt å sette seg på en venteliste nå. Det er vanligvis ingen risiko forbundet med det (I hvdert fall er det ikke det hos Foto.no), og da får du en plass i køen men kan når som helst avbestille hvis du angrer deg.

Prisen er satt til 119 999 kroner inkl. mva for kamerahuset. Det er ikke satt opp noe kit med objektiv fra produsentens side, men Fujifilm pleier å være flinke til å lage pakketilbud når du kjøper med et objektiv.

Blir så dette en suksess? Vi vil påstå at kameraet allerede er det. Som et teknisk, kreativ verktøy åpner det muligheter som ikke før har eksistert, og det i seg selv bør kvalifisere til suksess, når alt annet er på stell. Om det blir en kommersiell suksess er opp til noen andre å bekymre seg over.